Side:Renæssansemennesker.djvu/71

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Italien i ufred, og tilsidst hele Europa. Det er nemlig vistnok rigtig, naar det er sagt at han i grunden ved sin hensynsløse alliance-politik blev aarsak til en hel række historiske begivenheter, som gjennem slagene ved Agnadello 1508 — mellem paven, Maximilian, Frankrike paa den ene side og Venezia paa den anden, som ogsaa led nederlag —, ved Ravenna 1512 — denne gang paven og Venezia mot Frankrike og Tyskland, og med nederlag for de pavelige — og ved Pavia 1525 — hvor de keiserlige seiret under Karl V og selve Frankrikes konge Frans I blev fanget — førte som sidste led længe efter pavens død til en av seklets største og forfærdeligste hændelser, blodbadet i Rom 1527. Eller som det heter paa italiensk: „sacco“ — dette haarreisende fagord, som betegner en bys overleverelse til retløshet og utslettelse, med alle utskeielser, voldtægt, mord, rov fra troppernes side; „la curée“, som kondottieren slængte i sine forsultne soldater, hvis haarde haandverk bare kjendte et og andet slikt lyspunkt, der de mættet sig, noget som en liten ekstraforpleining.

Giulio hadet den kyniske, idéløse republik paa lagunerne; den trængte paa nordfra (i Romagna) under forvirringen og optraadte til en begyndelse som mægler mellem Frankrike og Tyskland. Fik paven ikke knækket Venezia, vilde han ende bare som kapellan for Rialto-broens kræmmere, som Machiavelli uttrykker det i en av sine indberetninger. Og derfor faar han istand alliancen i Cambray 1508, i virkeligheten rettet imot selve Venezia’s tilværelse, men officielt mot tyrkerne. — Men dette pavens