innenfor arvestoffets ramme. Dårlige arveanlegg kan ikke utryddes ved de mest ideelle omgivelser.
Å sørge for at individer som en gang er kommet til verden gis de beste sjangser til utfoldelse, og lærer at de ikke må forsynde seg mot helselærens aller elementæreste krav — det er hygienens oppgave. Å sørge for at kommende generasjoner fødes med så gode arvemessige muligheter som mulig, det er rasehygienens oppgave. Hygienen og rasehygienen må arbeide hånd i hånd, noe som hittil dessverre har skjedd i altfor liten grad. For begge gjelder at det forebyggende moment må settes først, og at det gjelder å bevare det friske menneske.
Rasehygienen er en bevegelse som har støtt på sterk kritikk og
motstand, særlig innen visse intellektuelle kretser, som bekjemper rasehygienen
med den samme fanatisme som de beskylder rasehygienen for å ha.
Bl. a. har man bebreidet rasehygienen at den står og faller med vurderingen. Hvem er den «ideelle» type? Hvem er det som skal forplante slekten? Imidlertid er det ikke rasehygienens oppgave å framavle noen standardiserte normaltyper. At rasehygienen vil fremme de arvesunne slekter og redusere de arvesyke, er ikke det samme som å utpeke en bestemt «avlstype». En har også villet innvende at det er vanskelig å trekke noe skarpt skille mellom høyverdig og mindreverdig. Selvsagt er dette vanskelig, likesom det ofte kan være vanskelig å trekke noen eksakt grense mellom «normal» og «unormal». Alt dette kan dog ikke forhindre at der finnes normale og unormale mennesker, likesom der finnes utvilsomt høyverdige og utvilsomt lavverdige typer.
Det er også blitt anført at rasehygienen betyr et kunstig inngrep i naturens orden. Det er å stille saken på hodet. Rasehygienen vil tvert om hindre de kunstige inngrep. Eller rettere sagt, den vil hindre at de kunstige inngrep får altfor skjebnesvangre følger for samfunnet. Det er ikke rasehygienens mening å stille seg i vegen for framskrittet og bekjempe humanitet eller barmhjertighet. Selv det skrøpeligste liv bør beskyttes, men under den forutsetning at skrøpeligheten ikke må føres videre over til nye slektledd. Har den humane tidsalder lært oss at ikke noe liv er så verdiløst at det ikke bør beskyttes, så har rasehygienen lært oss noe nytt: Å skjelne mellom retten til å leve og retten til å gi liv.
