og voller, sine skanser og borger var det særlig de hadde de nordlige stammer å takke for. Eller skulde forholdet være et helt annet? Kan det tenkes at den påfallende overensstemmelse mellom romersk og germansk bygningsskikk må føres tilbake til det opprinnelig indo-germanske (eller som en i dag vilde si: nordiske) raseslektskap? Dette spørsmål reiser seg også i en helt annen sammenheng, nemlig i forbindelse med de to kulturkretsers sosiale organisasjon i gammel tid. Og her får vi positivt svar. Den patriarkalske gentilforfatning hos de gamle germanere er, som Ihering sier, «så umiskjennelig identisk med det gammelromerske husherredømme, at en deri må se en levning av det opprinnelige rettsfellesskap hos de indogermanske folk». Felles rett er felles rot. De gamle romere og de gamle germanere er skudd av samme tre. Det bilde som Tacitus gir av germansk slektsliv gjelder sikkert i alt vesentlig også for det opprinnelige romerske bondesamfunn. Vi gjengir det her som et vitnesbyrd om de krefter som løftet Rom opp til verdensriket i oldtiden, som løftet germanerne opp på Roms trone i mellomalderen og i den nyere tid, og som kan løfte oss i dag opp til byggere og herskere av et nytt, framtidig rike:
Der hersker et strengt ekteskap, og ikke noe er mer rosverdig for deres karakter. Germanerne er nesten de eneste av alle barbarfolk som nøyer seg med én hustru, unntatt noen få som ikke av ukyskhet, men for sin adelige slekts skyld inngår flere giftermål. Bruden har ingen medgift til sin husbond, derimot brudgommen til bruden, foreldre og slekt tar imot gavene — som ikke er bestemt til kvinners lyst eller pynt, men består i kveg, en sadlet hest, skjold, spyd og sverd. Med slike gaver mottas hun som hustru, hun selv overrekker til gjengjeld et stykke våpen til sin ektemann. Dette betyr for dem det sterkeste bånd, en hemmelighetsfull vielse, en trolovelse for gudene. Forat kvinnen ikke skal tro at hun er utenfor mannens tapperhet og krigslykken får hun ved bryllupet et valgspråk som sier at hun skal dele mannens nød og fare og bære både fredens og slagets dag sammen med ham. Til dette manes hun av tyren under åket, den sadlede hest og våpengavene. Ektefellene lever i fast tukt, uten å fristes av forføreriske skuespill eller opphissende selskaper. Skrifthemmeligheten kjenner hverken mann eller kvinne til. Ekteskapsbrudd kan telles hos disse folk. Å begrense barnetallet eller drepe et nyfødt barn avskyr de.
