Den biologiske forskning bygger på enkle, uomstøtelige fakta. Jo
mer man studerer naturen, desto mer vil man finne at den er preget
av lovmessighet, sammenheng og likevekt. Alle prosesser står mer
eller mindre i kontakt med hverandre, stoffene skifter til nye former
og tilbake til de gamle igjen. I alle utgaver har naturen gitt uttrykk
for sin skaperkraft, fra de enkleste encellede organismer til de mest
kompliserte, og hver dyreart har sin bestemte biologiske misjon, sin
levemåte som den er tilpasset, og sin spesielle oppgave å løse i naturens
husholdning.
Hvordan har no de forskjellige former opprinnelig utviklet seg? Har de utviklet seg av en og samme stamform eller av forskjellige stamformer? Finnes der i det hele tatt en sammenhengende utvikling innen dyreriket? Og hvordan er det med menneskene, «nedstammer» de direkte fra dyr, eller dreier det seg bare om «beslektede» skapninger? Forskningen kan ikke gi definitivt svar på disse spørsmål, men må nøye seg med å framsette ganske godt underbygde teorier herom.
Den organiske utvikling, evolusjonen, bygger bl. a. på to krefter: Forplantningsdrift og utvalg. Den første fører til tallmessig forøkning, den annen til verdimessig forøkning. Darwin forklarte utviklingen fra lavere til høyere former på den måte, at naturen gjør et utvalg av de beste, mest tilpasningsdyktige individer, og lar de andre mindre tilpasningsdyktige, gå til grunne. Dertil bestod etter Darwins mening en direkte sammenheng og forbindelse mellom kroppssubstansen og arvesubstansen, slik at individenes levemåte hadde en direkte virkning på det arvestoff som førtes videre. Seinere er denne «Lamarckianske» del av Darwinismen forkastet, likesom hele teorien anses utilstrekkelig til forklaring av evolusjonen. Ved plante- og dyreeksperimenter har en påvist at seleksjonen nok har en virkning, men en begrenset virkning. På den annen side har det vært sterkt kritisert at forskerne
