«Ekt edle og fød edle.» Og da Akrotatos hadde utmerket seg ved mang en dristig dåd i krigen mot Pyrrhus, fulgte kvinnene ham gjennom byen og noen av de eldste ropte til ham: «Gå, Akrotatos, vær glad i Chelidonis, og avl gode sønner for Sparta.»
Barnet tilhørte samfunnet fra fødselen av. Foreldrene hadde bare begrenset rådighet over det. Den første og viktigste avgjørelse, om det fikk lov til å leve opp, ble truffet av statens eldste, som tok spebarnet omhyggelig i øyesyn. Var det svakt og vanskapt kastet en det ut i avgrunnen fra berget Taygetos. Denne skikk var ikke det minste mer barbarisk enn den almene sedvane i oldtiden, som tillot familiefaren å bestemme om barnet skulde leve opp eller ikke. Ja, i en henseende har den et verdimoment som sistnevnte skikk mangler: det spartanske barneutvalg tar uttrykkelig sikte på å verne og øke samfunnets, slektens livsdyktighet.
Den harde oppdragelse virket selvsagt som en sterkt utvelgende faktor i spartanernes barndoms- og ungdomsår. De som ikke tålte påkjenningen, og herdet seg under den, gikk til grunne før de hadde forplantet seg.
I Aten oppstod der vismenn som så forfallet lenge før det var åpenbart for almenheten, og som prøvde på å bygge samfunnet opp på et nytt, framtidssikrere grunnlag. Den største av dem var Platon, som vilde gi Aten en forfatning som nærmet seg Lykurgs system. Men han kom, som han selv bittert innså, for seint. Folket kunde ikke mer stanses i sin undergang. Vel halvannet hundre år etter Platons død, skildret Polybios tilstanden i sitt fedreland således: «På min tid led hele Grekenland av barnløshet og i det hele tatt av mangel på mennesker. Derved tømtes byene, og landet bar ikke frukt mer, skjønt hverken uavbrutte kriger eller farsotter hadde rammet, oss. — — For menneskene var henfalt til hovmod, griskhet og luksus, de vilde ikke lenger gifte seg, eller dersom de giftet seg vilde de ikke oppdra alle sine barn, men bare ett eller i høyden to for å etterlate dem sine rikdommer og la dem vokse opp i ødselhet. Således øket ondet raskt uten at en merket det. For når det bare var ett eller to barn kunde de lett rives bort og selvsagt måtte da husene bli stående øde og forlatt, og likeså måtte byene litt etter litt avfolkes og bli maktesløse.»
