øste og øste ut av sine opprinnelige krefter og hvordan Sparta stivnet i et stadig kretsløp omkring sin egen midte.»
Ifølge denne merkelige forskjell i sin kulturelt-åndelige konstitusjon måtte Aten og Sparta utvikle sine slektslover på to helt forskjellige måter. Atens generative organisasjonsform kan betegnes som et åpent system, — spartanernes derimot som et lukket system. I Aten vant grunnsetningen om den enkeltes frihet og lykke og de humanistiske idéer om alle menneskers likhet stadig mer tilslutning. Følgen var en mangfoldig og skjønn individuell utfoldelse i kunst, vitenskap og utviklingen av en mennesketype som var guddommelig harmonisk og sunn både på legeme og sjel. Men i denne frihet og i denne for den enkelte så lykkelige blomstringstid forfalt de generative verdier raskt.
I Sparta var staten, helheten, alt, og den enkelte gikk med hele sitt vesen og hele sin tilværelse opp i den. For spartaneren var staten et kosmos, en enhet av mangfoldige deler. «Det er en av denne folkestammes grunntanker, som kong Archidamos uttaler hos Thukydides: dette er det skjønneste og vangste, at de mange viser seg tjenlig for et kosmos.»
Den spartanske forfatning ble etter sagnet gitt av Lykurg etter befaling av Apollo ved orakelspråk. Som den mosaiske lov, med hvilken den også ellers har mange likheter, føres den altså tilbake på en guddommelig inspirasjon, til en hellig og heroisk mann. Den lykurgske grunnlov er den at alle borgere tjener samfunnet og ikke noe annet. Alle individuelle interesser og drifter slettes ut, alle viktige funksjoner er felles: felles krig, felles fester, felles legemsøvelser, felles måltider, felles oppdragelse av barna. I alle ting råder strengt måtehold og hard mannstukt. Likevel er Aristoteles’ mistanke om at spartanerne dannet sin stat bare med henblikk på krigersk erobring uriktig. Nesten aldri søkte Sparta krig, sjelden forfulgte det sine seire, og i hele sin blomstringstid gjorde det ikke en eneste erobring. Nei, den spartanske stat er et kunstverk, dannet ut fra en indre åndelig nødvendighet, uten annen hensikt enn bare det å være seg selv og kjenne lykken ved å leve etter sin egen indre lov.
Sparta overlevde Aten og ble forskånet for indre omveltninger, det holdt seg fast knyttet og lukket, selvherlig og stolt. Hadde atenerne i sitt strålende seierstog glemt hvordan stammen skulde vernes mot
