Hva kommer det av at en menneskegruppe, et samfunn, lever gjennom hundrer, ja tusener av år, bevarer sin individualitet og holder sin tradisjon i hevd? Hvilke krefter er det som holder folkeslagene i live, nærer dem, fremmer dem, holder dem samlet om et eget midtpunkt? De økonomiske og materialistiske forklaringer er utilstrekkelige. Men hvilke krefter er det så som skaper en fremadskridende kultur?
Samfunnslegemenes livstrang er meget forskjelligartet etter gruppenes forskjellige karakter. De grupper som kommer i betraktning fra et rase- og sosialhygienisk standpunkt er selvsagt i første rekke de som er basert på de generative funksjoner, altså familie, slekt, stamme, folk. Meget ofte glemmer en at en nasjon er en sammensatt organisme og tror å kunne gjennomføre rasehygieniske reformer med direkte og utelukkende henblikk på den nasjonale enhet, folket. Det er imidlertid lett å påvise at enhver levende fornyelse av et folk bare kan komme innenfra, dvs. gjennom familie- og slektsåndens nydannelser.
Verdenshistonske kamper har dreid seg om slektslivets utformning. Århundrelange folkekriger har vært ført for å hevde og utbre dette dypeste grunnlag for nasjonenes liv, de generative verdier og prinsipper. Og kampen for en bedre slektskultur hører også til de sentrale bevegelser i vår tid.
I det følgende vil vi gi en skisse av den generative kultur hos de fornemste eldre folkeslag: kineserne, inderne, perserne, egypterne, hellenerne, romerne og germanerne. Etter hvert skal vi så se hvilke slutninger vi kan trekke av de gamles lære og deres skjebne i historien.
