Side:Rasehygiene (utdrag).djvu/31

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

barn: Henrik Wergeland og hans søster Camilla Collett, Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson. Av andre diktere var A. Munch, I. B. Bull og Gabriel Scott prestesønner, mens Jørgen Moe og Landstad selv var prester. Alexander Kielland var dattersønn av en prest.

Som Collin ganske riktig gjør oppmerksom på: «Det ble skikk at prester giftet seg innen andre prestefamilier, hvorved der oppstod en likefram rasedannelse. Der fortelles om hele «prestedynastier». Når hertil føyes at prestegårdene som regel var meget barnerike og i det hele gav en gunstig grobunn for velbegavede barn samt forholdsvis høy adgang til utdannelse av gode evner, vil en se at de norske prestegårder gjennom flere århundrer — og det nettopp den nynorske gjenreisnings århundrer — kunde spille med forholdsvis mange lodder i det fødselslotteri hvor geniet og geniale verker er de høyeste gevinster.»

Enkelte forfattere som har vært oppmerksomme på presteheimenes kulturelle betydning har gitt den framstilling at det var selve prestestillingen, selve miljøet som var begavelsens utspring. Det er ikke riktig. Hvis det var tilfellet, hvorfor skaper så ikke de tusen presteheimer i dag det samme antall begavelser?

Det var slektsdyrkelsen og slektsutvelgelsen som hadde den generative kraft til å skape geniene. No er slektsdyrkelsen ved å dø ut, og erstattet av en villedende likhetslære som innprentes den oppvoksende ungdom. Men kilden til en frambringelse av nye store begavelser er enno ikke uttørket. De biologisk verdifulle slekter finner vi enno i vår tid — og vi finner dem særlig blant våre bønder. Det skulde ikke være umulig, hvis slektsdyrkelsen igjen kom i hevd, at en ny stolt rekke av begavede menn kunde stå fram og føre kulturverdiene videre.

Bondestanden.

Den nordiske rase var opprinnelig en rase av bønder. Hvor de kom førte de åkerbruk med seg. På sine vandringer søkte de alltid etter ny jord, og streifet ikke uavlatelig omkring som nomadefolk, da deres dyrking av jorda var basert på en fast bopel. Germanernes bevegelse i Europa er ikke alene å forstå som erobringstokter, men som en