mannlige etterkommere finner vi altså femogtyve med kunstnerisk talent — omtrent 90 prosent.
En annen egenskap som også hyppig opptrer som familieegenskap er den musikalske begavelse. En av de mest berømte er Bach-slekten med en lang rekke fremragende begavelser, deriblant 17 komponister. Andre musikalske slekter er Mozart og Weber, Brahms, Schubert og mange andre. Beethovens far var sanger, hans bestefar, Ludwig, komponist. Bizets far var musiker, det samme gjelder Mozart og komponisten Cherubini. Johann Strauss (operettekomponisten), Joseph Strauss og Eduard Strauss var alle tre sønner av Johann Strauss (den eldre). Av norske musikerslekter kan nevnes Nordraak, Nissen-Lie, Backer-Lunde-Grøndahl, Cleve, Flagstad o. a.
Som vi i et seinere avsnitt skal komme nærmere inn på, har slektskulturen hos en rekke gamle kulturfolk vært av grunnleggende betydning for disse folks utvikling og beståen. En finner hos de fleste av dem en rekke bestemmelser som tar sikte på å holde slektskvaliteten ved like. Vi ser da også hvordan en lang rekke av historiens førende menn hos disse folk er framgått ved dette utvalg blant de beste slekter — som kongeniale forbindelser. Vi finner den samme generative etikk hos kineserne, indierne, egypterne, inkaene og vi finner den hos våre egne forfedre, vikingene.
Under studiet av de gamle sagaer oppdager vi hvorledes slekts-tanken er det sentrale i menneskets bevissthet, og hvordan individene alltid ble betraktet som skudd på sin stamme. Island danner et ypperlig biologisk eksempel på et samfunn som i vesentlig grad ble grunnlagt og holdt oppe ved noen forholdsvis få, men selekte slekter. Det var høvdingeslekter som utvandret til landet da de ikke vilde underkaste seg de forandrede politiske forhold i Norge. Det er ikke å undres over at islendingene ble bekjent som et sterkt og arvesunt folk, og at det utviklet seg en kultur som en ikke skulde tiltrodd et så lite og avsidesboende folk. Den islandske diktning hører således til den ypperste i Norden.
