Side:Rasehygiene (utdrag).djvu/25

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent

hva som kommer — platen får fysiognomisk preg. Men så svak er livets framkallervæske, at den i et tidsrom av et helt menneskeliv kun formår å framkalle en brøkdel av det egenskapskompleks platen bærer på. På enkelte steder er væsken svakere, på andre steder sterkere, og en kan ved kunstig fortynning eller konsentrering bidra til å hindre eller framskynde prosessen. Men hva en ikke kan, det er ved kunstige midler å forandre den en gang eksponerte plates opprinnelige karakter, eller å framkalle noe som ikke finnes på platen. En kan anvende raffinert retusjeringskunst, en kan sette platen i glass og ramme, men forandringen vil kun bli tilsynelatende.

Enhver av oss er som en slik ufullstendig framkalt fotografiplate, mer eller mindre retusjert, mer eller mindre i glass og ramme. Vi bærer vårt preg på grunn av de egenskaper som vi legger for dagen, som vi ikke legger for dagen, og som vi tilsynelatende legger for dagen.

Slik står enhver av oss dårligere eller bedre rustet for kampen for tilværelsen, med større eller mindre disposisjon for alle tenkelige egenskaper og tilbøyeligheter. Vi vet at gunstige anlegg fremmes av gunstige omgivelser, likesom en nok undertiden kan bidra til å hindre en uvelkommen egenskaps «utbrudd». Men hva ingen makt i verden kan endre, er disposisjonen som sådan, selve anlegget.

La oss, for å bli klar over dette problem, betrakte en egenskap som «erverves ved øvelse», f. eks. en pianists fingerferdighet. En pianists fingerferdighet er ikke medfødt som sådan. Derimot er der ingen tvil om at disposisjonen til fingerferdigheten arves. En skarp iakttager ser ved første blikk om en hånd har klavertekniske kvalifikasjoner eller ikke, selv om denne hånd aldri har rørt ved et instrument. Hvis no et individ som er i besittelse av en fingermekanisme, hvis anatomisk fysiologiske kvalifikasjoner kan sammenliknes med en Friedmanns eller en Backer-Grøndahls, etter 10 års iherdig øving formår å bringe det tilsvarende langt, heter det: erverver ved øving. Dermed mener en: Pianisten har tilegnet seg og utviklet en ny egenskap, som han ikke før besatt. Og likevel er der ikke skjedd annet enn hva den skarpe iakttager kunde ha fortalt oss for lang tid siden. I virkeligheten har pianisten ikke ervervet seg sin tekniske ferdighet. Han har framkalt den.

Og således som det er med fingerferdigheten, er det også med andre egenskaper, respektive anleggene til samme. Enkelte anlegg fram-