Mangelen på biologisk syn preger også for en stor del det
pedagogiske arbeid som er utrettet. De store lærere og moralister har nesten
uten unntagelse vært opptatt av det miljømessige syn. «Overlat
oppdragelsen til meg,» skriver Leibnitz, «og jeg skal i løpet av et århundre
omforme Europa.» Ni tiendedeler av alle mennesker er blitt gode eller
slette, dugelige eller udugelige for samfunnet ved undervisning eller
mangel på undervisning, framhever John Locke, og Helvetius hevder
med overbevisning: «Alle mennesker er født like og med de samme
evner, all forskjell beror bare på oppdragelsen.»
Den samme innstilling preger også for den største del våre dagers pedagoger om enn i mindre proporsjoner. Skolens lærere innprenter barna miljøets og oppdragelsens betydning, for derved å opprettholde teorien om deres avgjørende betydning for elevenes utvikling.
Imidlertid lærer erfaringen oss hvordan mennesker som er vokst opp i gunstige omgivelser og har vært gjenstand for heldig påvirkning, likevel ikke er blitt noen begavelser, men tvert imot ganske middelmådige, fordi de fra begynnelsen av var dårlig arvelig utrustet, og hvordan omvendt mange tross dårlig miljø har nådd til topps. En kan bare legge merke til hvordan skoleundervisningen virker forskjellig på de forskjellige individer. Enkelte kan ha sitt store utbytte, mens det for andres vedkommende kan være sparsomt bevendt. Hvis det var så at skolen gjorde utslaget, måtte alle elever bli like dyktige.
Å anerkjenne arven betyr ikke det samme som å underkjenne betydningen av det ytre forhold. De beste omgivelser er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men de vil bare virke innenfor arvestoffets ramme.
Den levende organisme kan sammenliknes med en fotografisk plate, som er blitt eksponert gjennom de to små linser — kimcellene — i hvis brennpunkt — kjernen med sine kromosomer — alle individets kommende egenskaper og tilbøyeligheter finnes konsentrert. Platen er eksponert. Den kommer i livets framkallervæske, som en kaller miljø og oppdragelse. Langsomt svinner det uniforme, hvite belegg, hist og her kommer linjer, konturer, skygger fram, en begynner å ane
