Side:Rasehygiene (utdrag).djvu/14

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent

prekinesiske eller tibetanske rase, de premongolske og den japanske rase. For den svarte rases vedkommende kan det tydelig skjelnes mellom de egentlig afrikanske negrer omkring det midtre, og dvergrasene (pygmeene) i det sørlige Afrika. Hottentotter og buskmenn hører til disse siste, de mest primitive nolevende raser på jorden. Kjente raser for øvrig er den dravidske rase, den forasiatiske, den orientalske, den hamittiske (etiopiske) rase, mens en rekke betegnelser som «semittisk»[1], «kaukasisk», «indogermansk» o. l. er unøyaktige samlingsbegreper. Her spiller andre momenter inn av språklig eller nasjonal karakter. Rasetilhørighet må ikke forveksles hverken med språkfellesskap, felles religion eller nasjonalitet. Disse tre elementer finnes i Europa bare unntagelsesvis i forening, som f. eks. hos de skandinaviske nasjoner.

Rase, nasjonalitet og språk

Enhver som har reist gjennom Frankrike fra nord mot sør vil ha merket hvordan rasebildet forandrer seg tross felles nasjonalitet, hvordan i nord de lyse, høyvokste typer finnes relativt hyppig representert, mens antallet av små mørke typer tiltar mot sør. I Nord-Frankrike er det den nordiske rase, i sør den mediterrane, henholdsvis den alpine, som trer relativt sterkest fram.

«På min siste reise gjennom Belgia og alle deler av Frankrike,» sier Henry Fairfield Osborn, «hadde jeg et sterkt inntrykk av hvor liten innflytelse ensartede omgivelser gjennom flere tusen år, og ensartet oppdragelse gjennom tusen år har vært i stand til å utøve på de tre fra hinannen avvikende raser, som utgjør Frankrikes befolkning: Den mediterrane, den alpine og den nordiske.»

Et eksempel på hvordan rasemessigheten og språklige begreper kan blandes sammen, er den såkalte «keltiske» rase, en betegnelse som er blitt brukt om folkestammer av både nordisk, mediterran og alpin opprinnelse. En kan i høyden tale om et keltisk språk og en keltisk kultur. Noen keltisk rase finnes ikke.

Betegnelsen den «hvite» rase, som ofte brukes, omfatter i virkeligheten en rekke forskjellige raseelementer, likeledes den «latinske» rase, som er et språksamfunn, eller endog den «italienske» rase: o. l. som

  1. Se 1. 16 og 17.