som vilde imponere folk som en eiendommelig høiere evne til å kunne opfatte ting man ikke ser, en evne som de færreste vilde kunne danne sig noen forestilling om. Likesom der finnes arvelig åndssvakhet, kan vi med sikkerhet slutte oss til at også normale forstandsanlegg må være arvelig betinget; og da der finnes en rekke forskjellige slags arvelig åndssvakhet, kan vi videre slutte at der til opbyggingen av den normale forstand trenges en rekke forskjellige arveanlegg, som alle sammen må være til stede, foråt der ikke skal opstå en brist i vedkommende individs forstandsevne. I en befolkning av bare idioter vilde normal begavelse ansees som en særlig arvelig åndsevne, som riktignok folk flest vilde stå uforstående overfor.»
Hvor lite utbredt kunnskapen om arv er får man et levende inntrykk av ved å studere biografier om berømte menn. Om renessansens mestere Tizian, Rafael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, får vi høre hvilken «scuola» de tilhørte, det skrives om deres læreres og venners innflytelse. Skolen er alt, blodet intet. I samme åndedrett som det fortelles at de fremragende begavelser skylder det de blev sin opdragelse, sine kamerater eller lærere, berettes det at de ofte kjemper sig frem mot sine omgivelser, mot sine foreldres og foresattes vilje. De blev ofte tvunget til et annet kall, men allikevel bryter de sig vei, tross miljøet. Ofte får vi også høre hvorledes en eller annen hendelse i deres barndom likesom vakte begavelsen tillive, som f. eks. da lille Wolf gang Mozart satt i kirken engang som 12 års barn og hørte en konsert og efterpå gikk hjem og skrev ned konserten efter hukommelsen. Ved den anledning var det «at Mozarts begavelse blev vakt». Mon det ikke er en naturligere forklaring at Mozart har arvet sin musikalske begavelse, og at det var denne hans medfødte sans for toner som muliggjorde de følelser og stemninger som utløstes hos ham ved nevnte leilighet. Man skal ikke underkjenne betydningen av at en rekke av musikkens store har vokset op i en gunstig musikalsk atmosfære. Men hvad biografene glemmer, er at det nettop er arven som betinger og har skapt denne musikalske atmosfære.
Om Tschaikowsky sies det likefrem at «hans begavelse synes ikke å være nedarvet». Om Georg Bizet heter det: «Således kunde der ikke være tale om en sterk arvelig overføring av det musikalske anlegg», og om den spanske musiker Emanuel d’Astorga: «Profesjonelle musikere finner vi hverken blandt hans forfedre på Sicilia eller i Spania, men det har heller intet som helst å bety for vårt spørsmål. Sin fremragende musikalske begavelse har Emanuel i ethvert fall ikke arvet av sine forfedre, men han har mottatt den som fri gave fra himmelen.»
