utviklet, og deres dådskraft. Karakteristisk er en viss treghet i tankegangen, ofte også en utpreget stahet. Den nordiske mann er kjent for å være dristig og for sin organisatoriske og skapende evne. Mange av de store opdagelsesreiser blev foretatt av nordiske menn.
Johs. V. Jensen fremsetter den formodning at selv Christopher Columbus var en viking av nordisk oprinnelse. «Det er ingen ordentlig rundgang i at Columbus skulde være en sortsmusket støvlepusser,» sier han. «Jeg har bele tiden hellet til den gjetning at det var angelsaksisk blod i den store sjøfarer, eller enda snarere nordisk. Hans fantasi var jo nordisk. Har det ikke slått dig? Har du aldri elsket ham? Hans lengsel er utvé, lengsel efter det tapte land. Han er vandrer. Ser du det ikke? Ser du ikke hvordan alle disse stammevandringer går fra nord mot syd inntil de ender ved havet — ved Gibraltar — ja, der gikk de enda over — og ved Kapp Finisterre. Dermed regner man folkevandringen for avsluttet. Men da begynte først den tykke enden av den. Forestill dig disse store, blonde karfolk med en hornet oksehud på hodet komme ut til havet. Ferdig, hvad? Å nei. De stod litt og så ut fra land, så gikk de op i skogen og laget kjølen til et skib, det var hvad de gjorde. Da vestgoterne «forsvant» i Spania, begynte opdagelsesreisene. Men det var en barket drømmer fra Lombardiet, en etling av de gamle slåssbrødre og sagafortellere fra Norden som gjorde det siste store stykke arbeid og førte folkevandringen efter sig over på De Forente Staters grunn — — ».
Den tyske raseforsker L. F. Clauss har i flere av sine verker trådt inn for en mere intuitiv opfatning av rasene og rasetypene. Individet er et organisk hele, hvor de forskjellige egenskaper virker i stadig varierende kombinasjonsforhold og hos de relativt rene typer utfolder sig i harmonisk sammenheng med hverandre. Forskjellen er den at hvis den nordiske mann f. eks. er musikalsk, da skaper han musikkverker i nordisk ånd, og hvis den sydlandske mann er musikalsk, da skaper han musikkverker i sydlandsk ånd. På denne måten fremgår de enkelte egenskaper som funksjoner av en helhet, en stil. Vi vet f. eks. at den nordiske mann er taus i forhold til sydlendingen. Hvorfor er den nordiske mann taus? Noen egentlig årsak kan man naturligvis ikke finne. Men det eiendommelige er at man med litt omtanke vil finne at det står mere i stil med den nordiske å være taus, enn det vilde klæ en sydlending.
Clauss forsøker enslags forklaring: Den nordiske mann forsøker alltid, ifølge sin ensomt anlagte natur å oprettholde en viss
