Utforskningen av rasenes historie, deres utvikling, deres virke og kulturelle betydning, lar særlig billedet av en rase tre klart frem: Den nordiske. Dette henger til dels sammen med rasens karakteristiske antropologiske kjennemerker, som gjør oss i stand til, hvor den enn dukker op i historien, å skjelne den tydelig ut fra de andre. Helt tilbake til de eldste kulturer finner vi spor efter den nordiske rase.
Ved siden av den antropologiske vitenskap er det særlig sprogforskningen — og utforskningen av stedsnavn — som begge har bidratt til å kaste lys over disse spørsmål. Det har vist sig at mange geografiske betegnelser, gudenavn, heltenavn etc. i Palestina, Italia, Grekenland, er av nordisk oprinnelse. Man har likeledes påvist at det oldpersiske sprog oprinnelig har utviklet sig av det nordiske.
«Det man i sprogvitenskapen kaller „indogermanisering“ betyr antropologisk et herredømme av en nordisk overklasse» (H. F. K. Günther). Betrakter man folkene under denne synsvinkel, viser det sig «at de gamle indere som de gamle persere, helenere som romerne, kelterne som de gamle slaver, opviser de samme kjennetegn som germanerne og som mennesker av nordisk rase idag: Høi, slank vekst, lys hud, lyst hår og lyse øine. Der hvor benrester har holdt sig fra disse folks tidligere tider, opviser de foruten den høie vekst også for det meste den lange skalle og den smale ansiktsform som er egen for den nordiske rase.»
Også den bildende kunst har gitt forskningen verdifulle holdepunkter for den nordiske rases utbredelse blandt de gamle kulturfolk. Perserkongen Darius finnes gjengitt som en mann av overveiende nordisk rase. Høvdingeskikkelser fra den klassiske tid,
