Her kreves en gjennemgripende reform i straffelovgivningen
bygget på erkjennelsen av at det ikke er forbrytelsen — de
enkelte handlinger — som skal straffes, men de farlige forbrytere
som må uskadeliggjøres.»
Det er enkelte jurister som har fått øinene op for at de menneskelige hensyn må tre i forgrunnen, og ikke la disse samfundsviktige spørsmål være prisgitt juristenes ærgjerrighet i paragrafdisputasene, som mer og mer antar form som de av Holberg beskrevne disputaser på latin. I våre rettsforhandlinger ser vi gjentagende ganger hvordan juridiske finesser er avgjørende, i stedet for rent menneskelige hensyn.
Inn under straffeprosessene hører dommerens «straffeutmåling», et begrep som forlengst burde ha tilhørt historien. Fra et biologisk synspunkt har en vurdering av straffens størrelse ingen betydning. Det er en enkel følge av at det ikke er forbrytelsens størrelse men dens art og selve forbryterens karakter som er det avgjørende. Det bør være likegyldig om en forbryter som tiende ugjerning stjeler meget eller lite, og hvilke omstendigheter det skjer under.
Det som er viktig er at han stjeler, og vil fortsette med det efter løslatelsen, uansett straffens størrelse.
Dommeren kan derfor uten juridiske kunnskaper, kun med et fritt og naturlig syn på forbryteren uttale sin dom, ubundet av forskrifter og paragrafer. Engang var det slik at dommeren skulde være en fremstående personlighet av god slekt, som stod fritt og uavhengig i enhver henseende. Det er et spørsmål om våre nuværende krav til en dommer er så meget mere fornuftige enn våre forfedres.
Under behandlingen av strafferetten går det tydelig frem at den er en av dens viktigste forutsetninger for at man kan komme forbryteruvesenet til livs. Hvis rettsvesenet i mere utstrakt grad vilde benytte sig av sterilisasjon og segregasjon isteden for en mer eller mindre tilfeldig og langvarig innestengning av forbryteren, og derved søke å forhindre at de avler nye slektsledd
