dette og ikke virker for det ved å vinne den offentlige opinion for nødvendigheten av tilsvarende sociale reformer, gjør vi ikke vårt beste for å innføre Guds rike på jorden.»
I fremtidsstaten må det biologiske moment være det avgjørende, det vil si at hensynet til menneskene må gå foran hensynet til alle mulige systemer og innretninger.
Forsorgsvesenet må omlegges på biologisk grunn. Den sociale
forsorg må ikke virke derhen at man ved å hjelpe en elendig av
idag, skaper to elendige av imorgen. Hjelp til selvhjelp må være
det ledende prinsipp, slik at forsorgsvesenet arbeider hen imot
sin egen overflødiggjørelse.
Rettsvesenet må omlegges på biologisk grunnlag. Det er
forbryteren som må behandles, ikke forbrytelsen. Vårt rettsvesen
er med alle sine lover og paragrafer innstilt på det normale individ.
Hvor det gjelder det typiske driftsmenneske, de
kjertelforstyrrede individer, hører disse bestemmelser ingen steds
hjemme. Hvis disse forbrytere fremdeles skal behandles efter
paragrafer, måtte man ha 100 av dem for hvert enkelt individ.
Rettsvesenet står for lite i kontakt med livet. Fra å være et sundt dømmende system har det utviklet sig til en uoverskuelig mengde paragrafer, hvorefter individene skal bedømmes og dømmes. Lovbestemmelsene har vært en uvurderlig faktor i kulturutviklingen og er fremdeles uundværlig i civilrett, økonomi o. s. v., men hvad strafferetten angår bør ikke hensynet til lovbestemmelsene gå foran hensynet til menneskene, særlig når disse bestemmelser dessuten trenger til en gjennemgripende forandring. H.r.advokat Nørregård skriver: «Det er hensiktsløst å sperre en mann i fengsel på grunn av en enkelt begått handling, som han ikke kan befryktes å ville gjenta. Og det er på den annen side en utilgivelig feil efter kortere eller lengere fengselsstraff å slippe løs igjen på samfundet et individ som må forutsettes straks å ville begå nye forbrytelser.
