ganske stor prosentsats av laverestående folkeelementer, vil man forstå hvilken radikal endring av folkekvaliteten dette vil fremkalle.
Familiepolitikken i våre kulturland har hittil hatt en alt annet enn positiv karakter.[1] Riktignok innrømmes visse lønnstillegg og skattelettelser for familiefedre, men tilleggene er for små, og lettelsene gjelder bare de direkte skatter, som utgjør en brøkdel av den samlede skattebyrde. Det er den indirekte skatt som gjør utslaget, og her har familiefaren ingen som helst lettelser, tvert imot. Hans næringsmidler og levnetsmidler for øvrig er beskattet. For hvert nytt barn han får, økes forbruket og for hver gang forbruket økes stiger beskatningen. Den indirekte beskatning er familiefiendtlig.
Det går ikke an, fremhever den tyske socialpolitiker Arthur Gütt, å belaste den barnerike familiefar for hvert barn i form av mangedoblede indirekte skatter på næringsmidler og almindelige bruksgjenstander, hvis ikke staten samtidig sørger for en tilsvarende avlastning. Det går ikke an at staten like frem straffer dem som ved tallrikt avkom yder samfundet de største tjenester.
Staten må sørge for at der skjer en forandring på det punkt. Grunnlaget for en rettferdig beskatningspolitikk må bli at barnerike familiefedre får omtrent like store eksistensmuligheter som de barnefattige og barnløse. Der må skje en fordeling av skattebyrden i forhold til barnetallet, slik at de barnefattige og barnløse ilegges forhøiede skatter, mens tilsvarende lettelser innrømmes de barnerike. Denne utjevning må være så skarp, fremhever en annen tysk socialpolitiker, Staemmler, at det «på den ene side ikke lønner sig å være barnløs mere, og at det på den annen side ikke skal være en last, et utålelig offer å ha barn, men en glede».
- ↑ Av en beretning fra Sverige ser vi at en lov om familievennlig omlegning av inntektsskatten er under utarbeidelse. Til letning av de barnerike familiers kår har staten ydet en større bevilgning. J. V. Hultkrantz er en av dem som sterkest har trådt inn for at valget av ektefelle bør skje efter rasebiologiske hensyn. Her i Norge har bl. a. Jakob Vik slått til lyd for en mere positiv familiepolitikk, idet han hevder at et større folketall «vil gjøre det bedre og lettere å utnytte landet». For en mere positiv befolkningspolitikk har også Wieth-Knudsen trådt inn.
