valgt stedfortreder (i alle tilfeller må samtykke av vergerådet innhentes). Andragendet kan også stilles av anstalten eller en dertil bemyndiget læge. Bemyndigelsen til sterilisasjon gis av en særlig komité, et såkalt «arvehelseråd», bestående av sorenskriveren (henholdsvis byrettsdommeren) og to autoriserte læger, hvorav den ene må ha særlige kunnskaper i arvesundhetslære.
I Finnland stilles andragende om sterilisasjon av helserådet, med mindre den åndssvake befinner sig på asyl eller lignende anstalt. I så tilfelle utferdiges andragendet av anstaltens bestyrer. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av medisinalstyrelsen.
I Norge kan foruten vedkommende selv eller hans verge, politimesteren eller anstaltens bestyrer inngi andragende om sterilisasjon. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av en komité bestående av medisinaldirektøren, et kvinnelig medlem, en dommer, en psykiater og en læge, som er særlig kyndig i arvelighetslære. Sterilisasjon innvilges bare på betingelse av at noen grunn til vesentlig bedring ikke foreligger, og at det må antas at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeid å sørge for sig og avkom, eller at en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom, eller at han på grunn av en abnorm kjønnsdrift vil begå sedelighetsforbrytelser.
Den norske lov blev gjennemført i 1934 efter forslag av Straffelovkomitéen. Det har imidlertid reist sig det spørsmål om loven er vidtgående nok. I en utredning om dette uttalte Klaus Hansen i et referat til eugenikerkongressen i Scheveningen 1937: «Ifølge den norske lov kan bare sinnssyke personer og personer med særlig mangelfull åndelig utvikling på forlangende av de offentlige myndigheter — og efter innhentet tillatelse hos vergen — steriliseres mot sin vilje. Derimot er tvangsmessig sterilisering ikke tillatt overfor andre psykisk defekte individer, selv i tilfelle av at vedkommende lider av en arvelig sykdom, som ifølge lægenes erfaring med stor sannsynlighet vil resultere i betydelige legemlige eller åndelige mangler hos avkommet.»
«Før sterilisasjonslovens gjennemførelse,» uttalte videre Klaus Hansen, «blev det innsendt et utkast fra «Den Norske Raadgivende Komité for Rasehygiene» som forutså muligheten av en tvangsmessig sterilisering. Det blev påpekt at loven uten denne mulighet ikke vilde ha den fornødne slagkraft. Imidlertid lyktes det ikke å vinne Stortingets gehør for forslaget.[1]
Selv om imidlertid den gjennemførte sterilisasjonslov i øieblikket er praktisk utilstrekkelig, må man hilse loven med glede — som et skritt i den riktige retning. Den danske lov av 1929 har jo som bekjent vist sig ikke å være tilstrekkelig ytterliggående og virksom, og har derfor vært gjenstand for en revidering.
Sikkerlig er det bare et spørsmål om tid når også den norske lov av 1934 må utbygges videre. Først når så er skjedd, kan man vente sig å opnå eugenisk effektive resultater.»
I Sverige kan andragende om sterilisasjon stilles av vedkommende selv, i tilfelle mindreårighet av hans pleiefar, i tilfelle umyndighet av hans verge, i tilfelle han befinner sig på anstalt av anstaltens læge, og i tilfelle han er forsorgsunderstøttet av fattigforstanderen. Bemyndigelse til sterilisasjon gis av medisinalstyrelsen.
- ↑ Straffelovkomitéen hadde følgende sammensetning: Prof . B. Vogt, riksadvokat Sund, Nils Skilbred, fru dr. Ingeborg Aas, fru dr. Tove Mohr og lensmann Fløistad.
