Rasehygienens første fremstøt i Norge gjaldt forebyggelse av rase- og folkesykdommer, særlig kjønnssykdommene, et forslag som efter å være fremlagt 1908 som ledd i ovennevnte program, blev fremlagt i Magdeburg 1910, Dresden 1911, Paris 1913, og på et politisk landsmøte i Oslo 1915. Forslaget hadde trukket op følgende retningslinjer: ambulatorisk behandling, fri lægebehandling i offentlige hospitaler, offentlig oplysning om nødvendigheten av lægebehandling, tidlig behandling av smittsomme tilfelle, meldeplikt og, om mulig, angivelse av smittekilde, motarbeidelse av smitteoverføring, særlig ved salvarsan, isolasjon av visse farlige tilfelle, straffansvar for bevisst overtredelse, spredning av trykkskrifter som foreholder patienten hans plikter og ansvar. Landsstrykere og prostituerte, som på grunn av mindre eller større forseelser kommer i kontakt med politiet, skulde ikke settes på frifot så lenge de viser positiv Wassermann-reaksjon. Forretningsmessig utnyttelse av disse sykdommer forbys, hvoriimot der skulde tillates et begrenset offentlig godkjent salg av forebyggelsesmidler. Enn videre: oplysninger ved populære skrifter og foredrag i de høiere skoleklasser, i sjømannshjem og militærforeninger. Helse-erklæring før ekteskap.
I Tyskland, hvor professor Schreiber i Magdeburg i 1911 gikk i gang med en slik profylaktisk-ambulatorisk behandlingsmåte, blev antallet av nye, friske tilfelle i Magdeburg og omegn i løpet av få år (1910—1914) redusert med over 50 prosent. I en rapport oversendt vårt Laboratorium i 1914 sier professor Schreiber: «Jeg ser den tid nærme sig da der vil forekomme dager uten nye friske tilfelle av infeksjon.»
I Belgia opnådde Boulanger gode resultater ved en lignende fremgangsmåte og i England lyktes det på initiativ av Mrs. Neville Rolf, som opgav sin stilling som sekretær i Den internasjonale Federasjon for Rasehygiene for helt å vie sig for kampen mot de veneriske sykdommer — i løpet av årene 1916—1926 å bringe spebarndødeligheten som følge av kjønnssykdommer ned med hele 57%.
