sunde barn. Omsorgen for barna begynte med foreldrene. De unge pikers legemer blev herdet ved øvelser for å sette dem i stand til å føde sunde barn og føde lett. De gikk meget tynt påklædt for å venne sig til vær og vind. De fikk ikke gifte sig før de var helt modne, av hensyn til avkommets sundhet.»
«Hadde en gammel mann giftet sig med en ung kone, var det skikk at han for å avle friske barn, førte henne sammen med en mann av godt slag. Hvis en mann likte en fremmed kvinne for hennes fruktbarhet og dyktighet, kunde han be hennes mann om lov til å være sammen med henne for likesom å så i fruktbar jord.» (Plutark.) På mange slags vis blev borgerne opmuntret til å gifte sig og formere sig. Vi nevner bare de høitidelige optog av nakne unge piker og deres veddekamper, som de unge menn var tilskuere til. Peppersvenner hadde ikke adgang til pikelekene og måtte finne sig i allslags hån. Som en spore til å øke fruktbarheten gav forfatningen de fedre, som hadde en tallrik familie, visse rettigheter.
Brudgommen måtte røve bruden og kunde bare være hos henne i all hemmelighet en kort stund om natten, resten av natten måtte han tilbringe på de ugifte menns felles sovested. Måtehold, spenstighet og tukt var grunnlaget også for ektefellenes samliv. Skinnsyke var bannlyst. «Alt — endog blygheten — var underordnet lovgiveren til sitt hovedformål: For å opnå sunde barn for staten, ofret han kvinnens troskap.» (Schiller.)
Spartas lover tillot ikke giftermål med svake uutviklede piker, de måtte være modne og på høiden av sin ungdomskraft. Som den gunstigste giftealder for mannen gjaldt årene omkring tredve. Den som giftet sig for sent, blev stillet under offentlig anklage, likeledes de som hadde inngått uhøvelig ekteskap og de som forblev ugifte. Å gifte sig med kvinner av fremmed herkomst var forbudt for spartanerne. (Derimot, som nevnt, ikke for athenerne.)
Det spartanske ekteskaps idé var ikke bare fruktbarhet,
