konstitusjon. Vitenskapen har allerede lenge vært opmerksom på at der finnes høist forskjellige konstitusjonstyper. Men om selve prosessen, om de organiske krefter som ligger til grunn for de forskjellige karaktertyper, visste man inntil den nyeste tid forbausende lite. Da konstitusjonen er arvelig betinget, — man kan definere et menneskes konstitusjonelle habitus som summen av dets nedarvede egenskaper — må følgelig også de inkretoriske organer og deres egenart, deres spesifike biokjemisme, være arvelig betinget. At dette er et problem av ganske overordentlig rekkevidde, er især innlysende når man tenker på de følger det kan få, ved blanding av innbyrdes fjerntstående raser. I den relativt ublandede rase løser det inkretoriske system sin opgave på en likevektig måte og betinger harmoniske og vel tilpassede mennesketyper, renset gjennem årtuseners utvalg. Ved blanding av to i sig selv sunde, men innbyrdes fjerntstående raser, vil bastardens inkretoriske system bli sammensatt av to vidt forskjellige funksjonelle anlegg. Her er tallrike muligheter til stede for ugunstige ny kombinasjoner. Den hyppig konstaterte kjempevekst hos første generasjons bastarder (heterose) henger sikkerlig sammen med en forstyrrelse av kjertelfunksjonen, muligvis også partielle vekst abnormiteter som akromegali (lokal vekstforskyvning). Betenker man hvor avgjørende sjelelivet henger sammen med kjertelfunksjonen, begynner man å øine de farer som består i at kjertlenes funksjonsevne og deres samspill forstyrres ved rase-blanding. Kanskje hele bastardens sjelelige og moralske ubalanserthet finner sin dypere forklaring her?
De europeiske raser står hinannen for nær til å kunne avgi gunstige studieobjekter for undersøkelse av bastarderingsproblemet. Velger man farvede og hvite i ikke-europeiske verdensdeler, møter man den vanskelighet at de to raser kan være tilpasset livskårene på en forskjellig måte.
