opgave å fremavle noen standardiserte normaltyper. At rasehygienen vil fremme de arvesunde slekter og redusere de arvesyke, er ikke det samme som å utpeke en bestemt «avlstype». Man har også villet innvende at det er vanskelig å trekke noe skarpt skille mellem høiverdig og mindreverdig. Selvsagt er dette vanskelig, likesom det ofte kan være vanskelig å trekke noen eksakt grense mellem «normal» og «unormal». Alt dette kan dog ikke forhindre at der finnes normale og unormale mennesker, likesom der finnes utvilsomt høiverdige og utvilsomt lavverdige typer
Det er også blitt anført at rasehygienen betyr et kunstig inngrep i naturens orden. Det er å stille saken på hodet. Rasehygienen vil tvert om hindre de kunstige inngrep. Eller rettere sagt, den vil hindre at de kunstige inngrep får altfor skjebnesvangre følger for samfundet. Det er ikke rasehygienens mening å stille sig i veien for fremskrittet og bekjempe humanitet eller barmhjertighet. Selv det skrøpeligste liv bør beskyttes, men under den forutsetning at skrøpeligheten ikke må overføres videre til nye slektledd. Har den humane tidsalder lært oss at intet liv er så verdiløst at det ikke bør beskyttes, så har rasehygienen lært oss noe nytt: Å skjelne mellem retten til å leve og retten til å gi liv.
H.M.
