kraft, indre organer som f. eks. hjerter og lunger må føre til et tilsvarende antall uhensiktsmessige disharmonier. Og i forbindelse med det ligger det nær å anta at disse rasers høist forskjellige psykiske trekk ved blanding må gi sig utslag i alvorlige forstyrrelser i bastardens mentalitet.
En forhøiet variabilitet kan innenfor visse grenser ikke betegnes som ugunstig. Men det sier sig selv at en forhøiet variabilitet i høi grad muliggjør tilsynekomsten av ugunstige sammenstillinger av egenskaper. Naturligvis vil også gunstige nykombinasjoner kunne forekomme, men regelen vil ganske naturlig bli at de nye kombinasjoner vil være uheldige. Det skulde være innlysende at den harmoni mellem raseegenskapene som har opstått gjennem årtuseners seleksjon gir en ganske annen garanti for gunstige typer enn den tilfeldige sammenstilling av egenskaper som bastarderingen fører med sig. Man må også betenke at for å frembringe et uheldig resultat er det nok at en eneste nykombinasjon er ugunstig.
Man har eksempler på at raseblanding kan gi sig utslag i en større fantasi og skaperkraft, som vanskeligere vilde opstå innen den rene rase, idet disse egenskaper er betinget av en slags sjelelig disharmoni, som kan gi ånden en større «spennkraft». En annen sak er at en slik betraktningsmåte ikke på noen måte kan løse rasespørsmålet.
Et ennu uopklart spørsmål, som efter de undersøkelser vi har foretatt, bør vies særlig opmerksomhet, er spørsmålet om kjertelforstyrrelser som følge av rasekrysning. Det er godtgjort at de inkretoriske kjertler øver en bestemmende virkning ikke bare på legemets vekst og dannelse, men også på den sjelelige utvikling, altså på formningen av vilje- og følelsesliv, av temperament og drifter og av forst åndskreftene. Kort sagt: Den indre kjertelfunksjon er en vesentlig bestemmende faktor ved dannelsen av den legemlige og i ennu større grad den sjelelige
