Man er så lett tilbøielig til å opfatte forbryteren som en bestemt type, som reagerer på en egen måte. Det finnes imidlertid høist forskjellige former og overgangsformer. I nedenstående skjematiske kurve har vi forsøkt en biologisk gradering av de forskjellige forbrytertyper fra den normale til den unormale. Den lyse sone til venstre angir forbrytere med normal reaksjonsmåte, som bare handler mot loven under sterk provokasjon, f. eks. forsvar av eget eller andres liv. Denne gruppe av «forbrytere» kan alle eller iallfall de fleste komme til å tilhøre, hvis uhellet er ute. I den mørkeste sone til høire finner vi forbrytere som begår ugjerninger uten noen som helst provokasjon. En pyroman, en lystmorder, den typiske residivist hører hjemme i denne gruppe.
Mellem disse to ytterligheter finner vi overgangsformene. Typen som bukker under for en stor fristelse, f. eks. misbruk av anbetrodd formue, til typen som begår et mord bare for en ussel vinnings skyld.
Vi ser hvordan kurven gir oss en oversikt over forbryternes beskaffenhet. Forbrytelsens motivering, provokasjonen avtar fra venstre mot høire. Forbryterens normalitet avtar fra venstre mot høire. Og hvis man undersøkte forbryternes rasemessige beskaffenhet, vilde man også finne at raserenheten avtar fra venstre mot høire.
Videre har forskningen godtgjort at forbryteren ofte lider av forstyrret kjertelfunksjon. Normale kjertler avtar fra venstre mot høire.
Og hvordan forholder det sig med disse typer i forhold til sitt miljø? Kan de forbedres ved heldige kår? Dersom en type fra gruppen til venstre ikke utsettes for en sterk provokasjon, f. eks. overfalles av en innbruddstyv, som truer med å drepe ham eller et medlem av hans familie, vil han ikke bli forbryter. Dersom neste type ikke betroes store summer, f. eks. i en bank, vil heller ikke han bli forbryter, o. s. v. Ja, til og med typen
