Det kan ikke nytte at verdiene er skapt, hvis de ikke leves, hvis ikke idealene virkeliggjøres.
Kulturen bæres som regel av et bestemt folk, av bestemte raser. Hvis man en dag fant på å ta negerbarn og opdra dem nøiaktig slik som vi er vant til med våre barn, da vilde den neste generasjon tale vårt sprog, forføie over vår viten, overta vår levemåte, bare ikke vår kultur.
Forutsetningen for kulturens beståen er en arvesund slekt og et tilstrekkelig barneantall. Her som i naturen for øvrig gjelder de samme lover om barnetall og utvalg. Det kan ikke nytte å betrakte menneskene som en undtagelse fra naturens regel. Det kan heller ikke nytte å erstatte et eventuelt dårlig arvestoff med gode omgivelser. De beste forhold er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men vil bare virke innenfor arvestoffets ramme. Dårlige arveanlegg kan ikke utryddes ved de mest ideelle omgivelser.
Å sørge for at individer som engang er kommet til verden gis de beste chanser til utfoldelse, og lærer at de ikke må forsynde sig mot helselærens aller elementæreste krav — det er hygienens opgave. Å sørge for at kommende generasjoner fødes med så gode arvemessige muligheter som mulig, det er rasehygienens opgave. Hygienen og rasehygienen må arbeide hånd i hånd, noe som hittil dessverre har skjedd i altfor liten grad. For begge gjelder at det forebyggende moment må settes først, og at det gjelder å bevare det friske menneske.
Rasehygienen er en bevegelse som har støtt på sterk kritikk og motstand, særlig innen visse intellektuelle kretser, som bekjemper rasehygienen med den samme fanatisme som de beskylder rasehygienen for å ha.
Bl. a. har man bebreidet rasehygienen at den står og faller med vurderingen. Hvem er den «ideelle» type? Hvem er det som skal forplante slekten? Imidlertid er det ikke rasehygienens
