En type blandt mennesker som i særlig grad trekker samfundet nedover biologisk og moralsk, er forbryteren. Som enkeltvesen kan forbryteren være farlig nok ved å anrette skader og ødelegge verdier. Verre er det med forbryteren som slektsvesen, og den biologiske skade han anretter ved sitt dårlige kimstoff.
Ikke all forbrytelse skyldes arv, og det lar sig i det hele vanskelig påvise hvilken rolle den arvelige disposisjon spiller. Likeledes vet vi at de ytre forhold spiller en stor rolle, f. eks. at kriminaliteten stiger og synker med skiftende sociale forhold, men også her er det vanskelig å danne sig noe klart billede. En analyse av kriminalitetens genotypiske og fenotypiske faktorer, d. v. s. dens indre og ytre forutsetninger, lar sig vanskelig gjennemføre.
Visse holdepunkter har man fått også her ved nedtegnelsen av forbryterske slekter, undersøkelser av forbryternes avstamning, mentalitet og miljømessige forhold, undersøkelser av tvillinger etc.
Vi skal i det følgende gå nærmere inn på de biologiske forutsetninger og hvilke midler samfundet griper til for å motarbeide forbryterskhet. Vi kommer herunder til å trekke et skarpt skille mellem to klasser av forbrytere: De normale og de ikke-normale. Det er sistnevnte som utgjør den egentlige forbryter, den profesjonelle vaneforbryter hvis handlinger sjelden lar sig motivere tilfredsstillende, men snarere er å opfatte som et mer eller mindre direkte utslag av et unormalt sinn. Et sådant sykt
