Fødselsnedgangen blandt de byggende slekter og økningen av de lavverdige samfundselementer.
Vi har sett at individets kvalitet bestemmes av slektens
kvalitet. Grunnlaget for de forskjellige egenskaper, både legemlige
og sjelelige, både normale og unormale, både livsbevarende
og livsnedbrytende — er fastlagt ved arv.
Dersom menneskeheten inndeles i forskjellige «grupper» alt efter sine arvemessige kvaliteter: f. eks. «begavede», «middels begavede», «mindre begavede» etc. vil antallet innenfor hver enkelt av disse grupper stige eller synke eftersom de formerer sig mere eller mindre. Man kan også velge andre arvemessige kvaliteter som grunnlag for en slik inndeling. På basis av foretatte beregninger har man fastslått hvor stort barnetall pr. ekteskap en gruppe må ha for å holde antallet ved like. Antallet varierer en del eftersom de medvirkende faktorer, dødsprosent og generasjonsvarighet skifter. Tar man hele den civiliserte verden under ett, må der fødes nærmere fire barn pr. ekteskap for at en gruppe skal holde sitt antall konstant. I land hvor dødsprosenten er særlig lav, kan et gjennemsnittstall av nærmere 3 barn pr. ekteskap være tilstrekkelig for vedlikeholdelsen, dog ansees dette for å være minimumstallet.
Den tyske socialhygieniker Grotjahn har opstilt en fødselsstatistikk for Europa, hvor han optrekker den såkalte kritiske lavgrense. Fødselstallet må ikke synke under denne grense dersom folkemengden ikke skal avta. I 1913 var Frankrike
