alle tilfeller vil være subjektivt betinget. Sammenlignende kontrollprøver har vist at forskjellige familiemedlemmer har avgitt en forskjellig bedømmelse av en og samme person, og at de personer hvis musikalske egenskaper er lite kjent, gjennemgående blir undervurdert. Slike feilkilder vil forskyve resultatene av den slags undersøkelser i den ene eller annen retning. Således vil kanskje enkelte meget musikalske mennesker, som ikke er musikkutøvende, ikke erkjennes som sådanne. Tar man imidlertid i betraktning at over 80 % av de musikalske individer ifølge vårt materiale er musikkutøvende, samt at bare 15 % av samtlige individer er opgitt å være «meget musikalske» tør man anta at antallet av dem som istedenfor «musikalske» burde være betegnet som «meget musikalske» ikke vil overskride 2 %.
Som eneste vurderingsgrunnlag er spørreskjemametoden utilstrekkelig. Den blir først brukbar ved å benytte den i forbindelse med direkte målinger — som tidligere beskrevet — for derved å skaffe et objektivt grunnlag for den subjektive vurdering. Det målte individ kan nemlig bedømme de andre familiemedlemmer i forhold til sig selv. Det har å avgjøre om dette eller hint medlem er mere, like meget eller mindre musikalsk enn det selv er.
Ved hjelp av denne metode — den direkte i forbindelse med den indirekte — har vi fastslått en rekke genealogiske arveforhold mellem barn og foreldre, barn og besteforeldre og barn og sidelinjer.
Herunder har vi benyttet oss av en kvantitativ gradering av individene, uttrykt i rangtall mellem 0 og 10. Utarbeidelsen av rangskalaen på basis av individenes relative ydelse i angjeldende prøver er skjedd på samme måte som antydet for skjelne-evnen for tonehøiders vedkommende. Individer med rangtallene 0—1 har vi betegnet som ikke musikalske, individer med rangtallene 2—4 som noe musikalske, individer med rangtallene 5—7 som musikalske og individer med rangtallene B—lo8 — 10 som meget musikalske.
Vi går dernest over til å behandle de enkelte korrelasjons forhold og begynner med:
