Side:Norge og foreningen med Sverige.djvu/45

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
— 38 —

langende fra svensk side, som nu, da det forlanges at et andet norsk anliggende, konsulatsagen, ikke maa gjennemføres uden samtidig med afgjørelse også af andre unionelle tvistespørsmål. Norges konge kunde ikke handle frit, og kunde ikke indfri sit løfte til sit norske statsrad; som svensk konge matte han gi efter for svensk tryk. I norsk statsråd negted han følgelig sanktion, uagtet han til protokollen erklæred, at han i alt væsentligt delte sine råders opfatning af sagens betydning for forholdene i Norge, og at han derfor gjerne vilde ha imødekommet sit norske folk, om han iøvrigt hadde fundet tidspunktet beleiligt. Denne kongelige protokoltilførsel, hvorved altså åbent erkjendtes, at hensynet til Sverige hindred kongen i at optræde som norsk konge, gjorde ikke sagen mindre krænkende for Norge. Det norske storting svared den 23 april 1860 med en enstemmig adresse til kongen, hvori det bestemt protesterede mod den svenske rigsdags påstand, om at statholderpostens ophævelse skulde underordnes svensk afgjørelse, og videre udtalte: «en revision af de unionelle bestemmelser kan fra norsk side ikke finde sted uden på den i rigsakten givne grundvold, nemlig rigernes ligeberettigelse og ethvert riges enerådighed i alle anliggender der ikke er betegnede som unionelle. Stortinget er overbevist om, at ingen norsk mand der agter sit fædrelands rettigheder og sin egen ære, vil delta i revisionen på andre