Side:Niels Klims underjordiske reise.djvu/20

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

lidt drømte jeg dengang, om, at jeg, som en anden Phaëton,

Hovdkulds boltrende giennem Luften i susende Rullen, nedstyrtet paa en anden Klode, først efter ti Aars Omtumlinger, igien skulde see mit Fødeland og mine Venner!

Dette Tog blev foretaget i Aaret Sexten Hundrede og Fem og Tredsindstyve, da Hans Munthe og Lars Sørensen vare Borgermestere, og Christen Bertelsen og Lars Sand vare Raadmænd i Bergen. Fire Daglønnere fulgte mig med Reb og Baadshager, som jeg skulde bruge til Nedstigningen. Vi gik lige til Sandvig, hvor den letteste Opgang er til Bierget, og da vi derfra havde vundet op til Toppen, tæt ved den fatale Hule, satte vi os trætte ned et Par Øieblikke, for at tage den nødvendige Frokost. Da først begyndte mit Hierte, som om det anede den forestaaende Ulykke, at bæve. Jeg vendte mig til mine Medfølgere: »Hvo af Eder«, spurgte jeg, »vil nu først bryde Isen?« Men Ingen svarede. Med eet opluede mit halv slukte Mod paa ny; jeg lod dem binde Rebet om mig, giorde mig synkefærdig, og befalede Gud min Siel. De nedlode mig derpaa i Hulen, efterat jeg havde underrettet dem om, hvad de videre havde at giøre, at de nemlig skulde blive ved at stikke paa Rebet, indtil de hørte mig raabe, ved hvilket Tegn de skulde stoppe; og naar jeg blev ved at raabe, i en Hast hale mig op igien. Jeg tog selv en Baadshage i den høire Haand,