Side:Kvinnepanelet.djvu/41

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
HELSE

Mange omskårne kvinner har fortalt at de opplever norsk helsepersonell som usikre eller fordømmende. Dette oppleves som en belastning. Infubulasjon er et inngrep som i de flest tilfeller setter varige spor i både kropp og sinn. Det gir en smerte de berørte bærer på hele livet, og som aldri kan leges helt. I tillegg strever mange med gryende tanker om at inngrepet var bra eller uunngåelig. Derfor er det viktig at de møtes med kompetanse, trygghet og åpenhet, og at deres smerte, usikkerhet, frykt og savn blir sett og møtt. …….

For nordmenn fremstår skikken som barbarisk, og man forventer at kvinnen skammer seg over den. Det er en ganske utbredt oppfatning blant inibulerte kvinner at norsk helsepersonell ikke vet hvordan de skal behandles. I frykt for at helsepersonell skal behandle dem dårlig, bør ikke de heller å ta opp temaet. Denne tausheten skaper unødig usikkerhet i stede for åpenhet og dialog. …..

De var usikre på om helsepersonell ved norske sykehus var kompetente til å følge dem opp under fødsel og om de visste hvordan de skulle håndtere en omskåret kvinne. Vi har snakket med helsepersonell som har latt være å klippe opp infibulasjonen i den tro at det er kvinnens ønske – mens kvinnen derimot ønsket å bli åpnet. Men ingen spurte henne, i hvert fall ikke slik at hun forstod. Andre klippet både to og tre episiotomier for å slippe å klippe opp infibulasjonen. Vi har snakket med helsepersonell som har sydd kvinner igjen etter fødselen i den tro at det var kvinnens ønske, uten at de hadde diskutert det med kvinnen på forhånd. Sett fra et medisinsk synspunkt skal infibulasjonen åpnes i forbindelse med en fødsel og det er forbudt ved lov å sy igjen etterpå (Tidsskrift Norsk Lægeforening nr 19. 2004: 124, detaljerte henvisninger i teksten er sløyfet her).