Side:Bekjendelser.djvu/59

Fra Wikikilden
Denne siden er godkjent


Saa løfter hun pludseli hode op fra mit bryst og ser mei inn i øjnene me et stort ømt smil —:

— Jo ser du, sier hun — skjønner du ikke det: Jei var saa rasende sint paa dei; at i det øjeblikke var jei ikke gla i dei — jei er saan! — —

— — Langsomt og stille gaar vi en liten stunn senere opover gjennem skoven, haann i haann, uten aa si noe — aftensolen skinner gul hen mellem trætoppene over os.

... For en hvile at hun er her! — jei ser paa hennes kjære dejlie ansikt, jei ser paa hennes elskede skikkelse, gaar der og mætter mine øjne me henne... snart skal hun jo ikke være her mere, hun skal igjen være borte, og min længsels feber skal fortære mei paany — aah! for en hvile at hun er her...

Saa sier hun stille, lissom for sei sell:

— Det er nok farli aa si til folk at man ikke er gla i dem!

— Ja... hvis de folk man sier det til er noen som elsker en, og som man ennu er saa gla i at man ikke vil miste dem — saa er det nok farli...

Hun gaar der litt uten aa svare — men venner sei saa pludseli mot mei og ser mei dypt og mørkt inn i øjnene, mens hun sier me et spottende smil:

— Igrunnen saa liker dere mei naa ikke noen a dere, hverken du eller Waldemar!

— Liker jei dei ikke? spør jei forundret og hviler mine øjne i hennes — aah saa gott det gjør aa faa se saan dypt inn i dem.