Side:Bekjendelser.djvu/235

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest
XLIII

Dagen efter (Onsda 25de Juli 88).

Nok en skrækkeli dag har jei tilbragt paa samme maate, luskende syk og fortvilet om paa vejen mellem Vestby og Hvitsten i haap om aa faa se henne gaa forbi naar hun gik til stationen. Men hun er ikke kommet. Saa mot aften, da der ikke er flere tog aa rejse inn me og jei skjønner at hun ikke kommer, faller jei igjen aldeles sammen — og dødstræt slæper jei mei hjemover mot Emmestad.

— Er hun ennu herute, eller er hun tat me halltobaaten isteden for me toge? — jei aarker ikke tænke paa det, jei faar jo ikke se henne allikevel, la mei bare komme hjem — kansje kan jei naa faa sove, jei syns jei maa stupe om paa sengen og falle i søvn me en eneste gang, bare jei saa sant rækker frem.

— og syk og elendi slæper jei mei afsted gjennem skoven.

Da jei endeli i mørkningen kommer dillende ned a bakken til Jensines hus, opdager jei at det er stængt — altsaa ingen hjemme! — Jei finner nøjlen paa den sædvanlie plass over døren, lukker mei alene inn i det tomme huse og sætter mei i gyngestolen bortve vindue inni den tomme blaa-