Olav Tryggvasons saga (del 6)

Fra Wikikilden

Olav Tryggvasons saga
del 6
av Snorre Sturlason

Vers
92 - 93 - 94 - 95 - 96 - 97 - 98 - 99 - 100 - 101 - 102 - 103 - 104 - 105 - 106 - 107 - 108 - 109 - 110 - 111 - 112 - 113

[rediger] 92.

Burislav venderkonge klagde for mågen sin, Sigvalde jarl, over at det var brutt det forliket som Sigvalde jarl hadde fått i stand mellom kong Svein og kong Burislav. Kong Burislav skulle ha Tyre Haraldsdotter, søster til kong Svein, til ekte, men dette giftermålet hadde ikke kommet i stand, for Tyre sa tvert nei ; hun ville ikke gifte seg med en hedensk mann, som attpå var gammel. Nå sa kong Burislav til jarlen at han ville kreve avtalen holdt, og bad jarlen dra til Danmark og hente dronning Tyre til ham. Sigvalde jarl lot seg ikke be to ganger, han drog til Svein danekonge og la fram saken for ham ; og jarlen fikk overtalt kong Svein slik at han gav søstera Tyre over til jarlen ; noen kvinner fulgte henne, dessuten fosterfaren hennes som het Ossur Agesson, en mektig mann, og noen andre. Kongen og jarlen avtalte at de eiendommene som dronning Gunnhild hadde hatt i Vendland, skulle Tyre ha i medgift og særeie, og dessuten andre store eiendommer som hun skulle ha av brudgommen. Tyre gråt sårt og ville svært nødig reise. Da nå jarlen kom til Vendland med henne, holdt kong Burislav bryllup og giftet seg med dronning Tyre. Men ettersom hun var hos hedenske mennesker, ville hun verken ta imot mat eller drikke av dem, og slik gikk det i sju dager. Men så ei natt løp dronning Tyre og Ossur bort i mørke om natta og tok til skogs. Det er ikke langt å fortelle om hvordan det gikk dem, de kom fram til Danmark, men der torde ikke Tyre være for noen pris, for hun visste at om kong Svein, bror hennes, fikk høre at hun var der, ville han sende henne tilbake til Vendland snarest. Så drog de videre, hele tida uten å gi seg til kjenne, helt til de kom til Norge. Tyre stanset ikke før de kom til kong Olav ; han tok godt imot dem, og de var der og hadde det godt. Tyre fortalte kongen alt om den vanskelige stilling hun var kommet i, bad ham om råd og hjelp, og om fred i hans rike. Tyre talte godt for seg, og kongen likte godt det hun sa, han så det var ei vakker kvinne, og så falt det ham inn at dette måtte være et godt gifte. Han vendte samtalen inn på dette, og spurte om hun ville gifte seg med ham. Og slik som sakene stod for henne, syntes hun det var vondt å komme ut av det igjen, og dessuten så hun for et heldig gifte dette var, å få en slik navngjeten konge til mann, og så sa hun han fikk rå for henne og giftet hennes. Da de nå hadde talt mer om dette, fikk kong Olav dronning Tyre til hustru. Dette bryllupet stod den høsten kongen hadde kommet nordfra fra Hålogaland. Kong Olav og dronning Tyre ble i Nidaros den vinteren. Våren etter klagde dronning Tyre stadig for kong Olav og gråt sårt over at hun som hadde så store eiendommer i Vendland, ikke hadde noen rikdom der i landet, som kunne sømme seg for ei dronning. Imellom bad hun kongen så vakkert at han skulle hente det hun eide til henne ; hun sa at kong Burislav og kong Olav var så gode venner at Olav ville få alt han krevde, så snart de to møttes. Kong Olavs venner hørte om det hun sa, og de rådde alle sammen kongen fra å reise. Men så var det en dag tidlig på våren kongen gikk gjennom stretet, og ved torget kom det en mann imot ham med en mengde kvanner, de var merkelig store for den årstida. Kongen tok med seg en stor kvannstilk og gikk hjem i huset til dronning Tyre med den. Tyre satt i stua og gråt da kongen kom inn. Kongen sa : <Se herskal du få en stor kvannstilk !> Hun slo til den med handa, og sa : <Det var større gaver de Harald Gormsson gav, men så kvidde han seg heller ikke så mye for å dra ut av landet og hente sin eiendom, som du gjør nå. Det viste seg, dengang han kom hit til Norge og la størstedelen av landet her øde, og tok alt under seg med skylder og skatter. Men du tør ikke reise gjennom Danevelde for kong Svein, bror min.> Kong Olav fór opp da hun sa dette. Han ropte høyt og svor på det : <Aldri skal vel jeg være redd for bror din, kong Svein. Og om vi to møtes, da skal han vike.>

[rediger] 93.

Litt seinere lyste kong Olav til ting i byen. Da gjorde han det kjent for hele folket at han ville ha leidang ut utenfor landet om sommeren. Han ville ha fast utgreiing fra hvert fylke, både av skip og folk, og sa med én gang hvor mange skip han ville ha der fra fjorden. Så sendte han bud både i nord og sør langs kysten både ytre og indre leia, og lot by ut hær. Kong Olav fikk satt fram Ormen lange og alle de andre skipene sine, både store og små ; sjøl styrte han Ormen lange. Da de skulle sette mannskap på skipene, ble det valgt ut så omhyggelig at på Ormen lange fikk ingen mann være som var over seksti år eller under tjue, og de var utvalgte folk når det gjaldt mot og styrke også. Det var først og fremst kong Olavs hirdmenn, for til hirden var det valgt ut alle de som var de sterkeste og djerveste både av innenlandske og uten- landske folk.

[rediger] 94.

Ulv Raude het den mannen som bar merket for kong Olav, han var i stavnen på Ormen. De andre der het Kolbjørn stallare, Torstein Oksefot og Vikar fra Tiundaland, bror til Arnljot Gelline. I saksene på rausn stod disse : Vak Raumesson fra Elv, Berse den sterke, Ån skytte fra Jemtland, Trond Ramme fra Telemark og Utyrme, bror hans ; av håløyger var det Trond Skjalge, Ogmund Sande, Lodve Lange fra Saltvik og Hårek Kvasse. Av inntrønderne : Kjetil Høge, Torfinn Eisle, Håvard og brødrene hans fra Orkdalen. I forrommet stod Bjørn fra Støle, Torgrim fra Kvine, sønn til Tjodolv, Asbjørn og Orm, Tord fra Njardarlog, Torstein Kvite fra Obrestad, Arnor fra Møre, Hallstein og Hauk fra Fjordane, Øyvind Snåk, Bergtor Bestil, Hallkjell fra Fjaler, Olav Dreng, Arnfinn fra Sogn, Sigurd Bild, Einar fra Hordaland og Finn, Kjetil fra Rogaland og Grjotgard Raske. Disse stod i krapperommet : Einar Tambarskjelve, han syntes de ikke var full kar, for han var bare atten år gammel, Hallstein Livsson, Torolv, Ivar Smetta, Orm Skogarnev. Det var også mange andre store og vidgjetne menn på Ormen, om vi ikke kan navnene på flere. Det var åtte mann i hvert halvrom på Ormen, og de var valgt ut enkeltvis hver eneste mann ; i forrommet var det tretti. Folk brukte å si at mannskapet om bord i Ormen stod like mye over alle andre menn som Ormen over andre skip, så vakkert og sterkt og djervt var det. Torkjell Nevja, bror til kongen, styrte Ormen stutte ; Torkjell Dyrdil og Jostein, morbrødrene til kongen, hadde Tranen, og begge disse skipene hadde også godt mannskap. Kong Olav hadde elleve store skip med seg fra Trondheimen, foruten tjuesesser og mindre skip.

[rediger] 95.

Da kong Olav hadde gjort hæren klar i Nidaros, satte han menn i sysler og årmannsembeder over hele Trøndelag. Da sendte han Gissur Kvite og Hjalte Skeggjason til Island for å by kristendom også der, han gav dem en prest med, som het Tormod, og en del andre prestevigde menn ; men de fire han syntes var de gjæveste av islendingene, holdt han tilbake som gisler, der var Kjartan Olavsson, Halldor Gudmundsson, Kolbein Tordsson og Sverting Runolvsson. Det er fortalt om Gissur og Hjalte at de kom ut til Island før Alltinget, og drog til ting. Og på det tinget ble kristendommen innført ved lov på Island, og om sommeren ble alle mennesker døpt.

[rediger] 96.

Samme vår sendte kong Olav også Leiv Eiriksson til Grønland for at han skulle by kristendom der, og han seilte til Grønland samme sommer. I havet berget han et skipsmannskap, de var hjelpeløse og lå og dreiv på et vrak. Da fant han Vinland det gode også, og kom til Grønland utpå sommeren. Han hadde med seg prest og lærere dit og drog til faren Eirik i Brattalid og bodde der. Folk kalte ham siden Leiv den hepne, men Eirik, far hans, sa at de to tingene gikk opp i opp, at Leiv hadde berget et skip fullt av folk, og så at han hadde hatt med hykleren til Grønland - det var presten.

[rediger] 97.

Kong Olav drog sørover langs kysten med flåten. Da kom det til ham mange av vennene hans, stormenn som var ferdige til å dra med kongen. Første mann der var Erling Skjalgsson, mågen hans, han hadde den store skeiden, den hadde tretti rom, og det var et skip med bare godt mannskap. Så kom kongens måger, Hyrning og Torgeir, til ham også, de styrte hvert sitt store skip. Mange andre stormenn fulgte ham, han hadde seksti langskip da han seilte fra landet. Han seilte sørover forbi Danmark gjennom Øresund, og ferden gikk like til Vendland ; der satte kong Olav stevne med kong Burislav. Kongene møttes, de talte sammen om de eiendommene kong Olav gjorde krav på. Alle samtaler gikk glatt mellom kongene, og de kravene kong Olav mente å ha der, fikk han godt og greit ordnet. Kong Olav ble der lenge utover sommeren og søkte opp mange av vennene sine.

[rediger] 98.

Kong Svein Tjugeskjegg var nå gift med Sigrid Storråde, som før skrevet. Sigrid var kong Olav Tryggvasons verste uvenn, grunnen var at kong Olav hadde brutt avtale med henne og slått henne i ansiktet, som før skrevet. Hun dreiv og egget opp kong Svein til å føre krig mot kong Olav Tryggvason ; hun sa han hadde grunn nok til strid med kong Olav, for han hadde ligget med Tyre, søster hans, <uten å spørre deg om lov, og slikt ville ikke foreldrene dine ha funnet seg i.> Slik snakk førte Sigrid støtt i munnen, og til slutt fikk hun det så langt ved overtalelsene sine, at kong Svein ble helt oppsatt på dette. Tidlig på våren sendte kong Svein bud øst i Svitjod til mågen Olav sveakonge og til Eirik jarl ; han lot dem få vite at Olav Norges konge hadde leidang ute og tenkte seg til Vendland om sommeren. Sendebudene skulle videre si at sveakongen og jarlen skulle by ut hær og komme og møte kong Svein. Så skulle de alle sammen legge til kamp mot kong Olav. Sveakongen og Eirik jarl var straks ferdige, de samlet en svær flåte fra Sveavelde, og med denne flåten seilte de sør til Danmark, og kom dit da Olav Tryggvason nettopp hadde seilt østover. Dette taler Halldor Ukristne om i den dråpa han laget om Eirik jarl :

Kongers knusende fiende
bød kamplysten hæren,
den store,ut fra Svitjod.
Jarlen drog sør til striden.
Hver eneste mann av bønder
som mesker likfugler,
fulgte Eirik. På sjøen
ravn i sår seg lesket.

Sveakongen og Eirik jarl seilte og møtte danekongen, og alle tre til sammen hadde de en hær så stor at det ikke var ende på det.

[rediger] 99.

Da kong Svein hadde sendt bud etter hæren, sendte han Sigvalde jarl til Vendland, han skulle holde utkik med kong Olav Tryggvason og lage en felle, slik at kong Svein og kong Olav kunne møtes. Sigvalde jarl drog av sted og kom fram til Vendland ; han kom til Jomsborg og drog derfra til kong Olav Tryggvason. Det var stort vennskap mellom dem fra før, og nå ble jarlen en riktig kjær venn hos kongen. Astrid, datter til kong Burislav, hun som var gift med jarlen, var en god venn til kong Olav ; det var mye fordi de engang hadde vært skyldfolk, dengang Olav var gift med Geira, søster hennes. Sigvalde var en klok mann og underfundig, og ettersom han nå var inne i alt kong Olav hadde fore, heftet han ham lenge så han ikke kom til å seile vestover, han fant på mange forskjellige ting. Kong Olavs folk brukte seg fælt for dette, mennene ville endelig hjem, de lå der fullt ferdige, og det så ut på været som det skulle bli god bør. Sigvalde jarl fikk hemmelig bud fra Danmark om at nå var danekongens hær kommet østfra og Eirik jarl hadde også hæren sin ferdig, og høvdingene skulle komme sammen øst under Vendland ; de hadde avtalt at de skulle vente på kong Olav ved den øya som het Svolder. Og så skulle jarlen stelle det slik at de kom til å møte kong Olav der.

[rediger] 100.

Det kom et rykte til Vendland om at Svein danekonge hadde hær ute, og snart tok folk til å mumle om at det visst var kong Olav Svein ville møte. Men Sigvalde jarl sa til kongen: " Kong Svein kan ikke tenke på å legge til kamp med deg med bare danehæren, så stor hær som du har. Men hvis du har noen mistanke om at det skulle være ufred i vente for deg, så skal jeg følge deg med min flokk, og hittil har det alltid gått for å være styrke i det at jomsvikingene fulgte en høvding. Jeg skal gi deg elleve skip med godt mannskap". Kongen tok imot tilbudet. Det var liten, men stø og god vind. Nå lot kongen flåten løse og blåste til bortferd, og så heiste folk seil. Alle småskipene gikk fortere enn de andre, og seilte i forvegen ut til havs. Jarlen seilte inn til kongsskipet, han ropte til det, og sa kongen skulle seile etter ham. "Jeg vet best hvor sunda er dypest mellom øyene", sa han " og det kommer du til å trenge med de store skipene". Så seilte jarlen først med sine skip, det var elleve av dem, og kongen seilte etter ham med storskipene sine.Han hadde også elleve skip der, hele resten av hæren hadde seilt ut på havet. Da Sigvalde jarl seilte inn mot Svolder, kom det ei skute roende ut til ham. Der sa de til jarlen at hæren til danekongen lå i havna foran dem. Da lot Sigvalde jarl seilene falle og rodde inn under øya. Så sier Halldor Ukristne :

Øyners store konge
seilte skeider sørfra,
syttien i tallet.
Sverd ble farget røde.
Jarlen fikk fra Skåne
de skuter som han krevde,
havdypets raske reiner.
Da røk nok folkefreden.

Her er det sagt at kong Olav og Sigvalde jarl hadde 71 skip da de seilte sørfra.

[rediger] 101.

Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl var der med hele hæren sin. Det var fint vær og klart solskinn ; alle høvdingene gikk opp på holmen, hver med sitt følge. Og nå så de at et skip kom seilende, det var stort og staselig, da sa begge kongene : <Det var et svært skip, også så vakkert, det må være Ormen lange.> Eirik jarl svarte ; han sa : <Dette er ikke Ormen lange,> og det var som han sa, for det var Eindride fra Gimsan som eide det skipet. Litt seinere så de et annet skip komme seilende, mye større enn det første. Da sa kong Svein : <Han er redd, Olav Tryggvason, nå ; han tør ikke seile med hodet på skipet sitt.> Men Eirik jarl sa : <Dette er ikke kongsskipet. Jeg kjenner skipet og seilet, det har stripete seil. Dette er Erling Skjalgsson, ham lar vi seile. Det er bedre for oss å sakne det skipet i flåten til kong Olav ; det blir skår der etter det, slik det er rustet.< Noe seinere så de skipene til Sigvalde jarl og kjente dem ; de skipene styrte dit inn til holmen. Så fikk de se at tre skip kom seilende, og det ene var et stort et. Da ropte kong Svein opp og sa de skulle gå til skipene, han sa at der kom Ormen lange. Eirik jarl sa : <De har mange andre store og staselige skip enn Ormen lange, vi venter ennå.> Da var det mange som som sa : <Nå vil ikke Eirik jarl kjempe og hevne far sin. Dette er så stor skam at det kommer til å spørres utover alle land, her ligger vi med så stor hær som vi har, og så seiler kong Olav til havs rett for nesa på oss.>

Da de hadde snakket om dette en stund, så de fire skip som kom seilende, ett av dem var en svær drake med mye gull på. Da reiste kong svein seg og sa : <Høyt skal Ormen løfte meg i kveld ; ham skal jeg styre.> Nå var det mange som sa at Ormen var et veldig stort skip, og så vakkert, og det var en raus kar som hadde latt bygge et slikt skip. Da sa Eirik jarl, slik at bare noen få hørte det : <Om kong Olav ikke hadde større skip enn dette, så kunne likevel kong Svein aldri ta det fra ham med bare danehæren. > Nå dreiv folk ned til skipene og tok til å rive av skipsteltene. Men mens høvdingene stod og talte med hverandre om dette vi fortalte nå, da fikk de øye på tre veldige skip og det fjerde kom sist etter de andre, og det var Ormen lange. De to andre store skipene som hadde seilt før, og som de hadde trodd var Ormen, det var først Tranen og så Ormen stutte. Men da de fikk se Ormen lange, da kjente de det alle sammen, og nå var det ingen som sa imot ; der seilte Olav Tryggvason. Nå gikk de til skipene og gjorde seg ferdig til kamp. Det var en avtale mellom høvdingene at hver av dem, kong Svein og kong Olav og Eirik jarl, skulle få sin trejedel av Norge, om de drepte kong Olav Tryggvason. Og den av høvdingene som gikk først opp på Ormen, skulle ha hele hærfanget de fikk der, og ellers skulle hver ha de skipene han ryddet : Eirik jarl hadde en uhorvelig stor barde, som han brukte ha i viking ; det var jernkam på den øverst på hver av stavnene, og nedover fra den et jernspant så tjukt og så bredt som sjølve kjølen, og det gikk helt ned i sjøen.

[rediger] 102.

Da Sigvalde jarl og hæren hans rodde inn under holmen, så Torkjell Dyrdil på Tranen det, og likedan styresmennene på de andre skipene som fulgte dem. De så at jarlen styrte skipene sine inn under holmen, og så lot de også seilene falle og rodde etter ham. De ropte til ham og spurte hvorfor han gjorde dette. Jarlen sa han ville vente på kong Olav. <Det ser nesten ut som det er ufred på ferde her.> Så lot de skipene ligge og drive til Torkjell Nevja kom med Ormen stutte og de tre skipene som fulgte den ; de fikk høre samme nyheten, de lot da også seilene falle, og ble liggende og vente på kong Olav. Men da kongen seilte innefra mot holmen, rodde hele hæren ut i sundet foran dem. Da de så det, bad de kongen seile sin veg og ikke legge til kamp mot en så stor hær. Kongen svarte høyt, han stod oppe i løftingen : <Ta ned seilet. Mine menn skal ikke tenke på flukt. Jeg har aldri flyktet i noen kamp. Gud rår for mitt liv, men på flukt kommer jeg aldri.> Så ble det gjort som kongen sa. Så sier Hallfred :

Her skal I høre ordet
som hærkongen talte
djervt til sine drenger
dengang i våpentretten;
hærfreden brøt han,
bad så sine karer
aldri tenke på flukten.
Slike fyndord lever.

[rediger] 103.

Kong Olav lot blåse sammen alle skipene sine. De ble lagt slik at kongsskipet lå midt i flåten, og på den ene siden av det lå Ormen stutte, på den andre Tranen. Da de tok til å binde sammen stavnene, ville de binde sammen stavnene på Ormen lange og Ormen stutte. Men da kongen så det, ropte han høyt og sa de skulle legge det store skipet bedre fram og ikke la det være det bakerste skipet i hele flåten. Da svarte Ulv Raude : <Om vi skal legge Ormen så mye lenger fram som den er lengre enn de andre skipene, så blir det tungt arbeid i saksene.> Kongen sa : <Jeg visste ikke at jeg hadde en stavnbu som var både rau og redd.> Ulv sa : <Vis bare ikke baken mer når du verger løftingen du, enn jeg når jeg verger stavnen.> Kongen hadde en bue i handa, nå la han ei pil på strengen og siktet på Ulv. Ulv sa : <Skyt den andre vegen, konge, der trengs det mer. Det jeg gjør, gjør jeg for deg.>

[rediger] 104.

Kong Olav stod i løftingen på Ormen, han stod høyt over de andre. Han hadde et forgylt skjold og rød gullhjelm, han var lett å kjenne fra de andre ; utenpå brynja hadde han en rød kjortel. Da kong Olav så flokkene ordne seg, og merkene kom opp foran høvdingene, spurte han : <Hvem er høvding for den hæren som er beint mot oss ?> De sa ham at der var kong Svein Tjugeskjegg med danehæren. Kongen svarte : <De blautingene er jeg ikke redd for, det er ikke noe mot i danene. Men hva er det for en høvding som følger merket der ute på høyre hand ?> De svarte at det var kong Olav med sveahæren. Kong Olav sa : <Det var bedre for svearne om de satt hjemme og slikket blotbollene sine, enn at de går her mot Ormen under våpnene til dere. Men hvem eier de store skipene som ligger der ute til babord for danene ?> <Der,> sa de, <der er Eirik Håkonsson jarl.> Da svarte kong Olav : <Han synes vel han har god grunn til å møte oss, og der kan vi vente oss en kvass strid. De er nordmenn som vi sjøl.>

[rediger] 105.

Nå rodde kongene mot dem. Kong Svein la sitt skip mot Ormen lange, og kong Olav Svenske la til på sida og stakk stavnene mot det ytterste skipet til kong Olav Tryggvason ; på den andre sida la Eirik jarl seg. Nå ble det en hard kamp. Sigvalde jarl skåtet unna og la ikke til kamp. Så sier Skule Torsteinsson, han var hos Eirik jarl dengang :

Ung fulgte jeg frisers
fiende og Sigvalde.
Der spyd sang, fikk jeg leve.
Nå synes folk jeg eldes.
Dengang sør ved Svolder
bar vi sverd så røde
mot den mektige kriger,
der våpen møttes til tinge.

Hallfred sier også noe av det samme :

Kongen sårt fikk sakne
støtte av kjekke trønder
da han gikk til striden.
Store flokker tok flukten.
Storkongen stod alene
mot to stridbare konger,
jarl var den tredje. Slikt gjør
lett skaldenes yrke.

[rediger] 106.

Denne kampen ble mer enn vanlig kvass, og det falt en mengde menn. Frambyggene på Ormen lange og Ormen stutte og Tranen slengte anker og entrehaker ned på skipene til kong Svein, og de kunne bruke våpnene mot dem ovenfra og ned under føttene på seg. De ryddet alle de skip de fikk tak på, og kong Svein og de menn som kom seg unna, rømte over på andre skip, og så la de seg utenfor skuddhold ; den hæren gjorde nettopp slik som Olav Tryggvason hadde spådd. Da la Olav sveakonge til der isteden, men straks de kom nær storskipene, gikk det dem som de andre, de mistet en mengde folk og noen av skipene sine, og dermed drog de seg unna. Men Eirik jarl la barden langskips inntil det ytterste av skipene til kong Olav og ryddet det, så hogg han av fortøyningene og la seg inntil det neste som kom, og sloss til det var ryddet. Da tok hæren til å løpe bort fra småskipene over på de større skipene, og jarlen hogg over fortøyningene etter hvert som skipene ble ryddet. Nå la danene og svearne seg fra alle kanter inn i skuddhold omkring kong Olavs skip. Men Eirik jarl lå hele tiden langskips med skipene og dreiv nærkamp med hoggvåpen, og etter som folk falt på hans skip, kom det andre opp der isteden, daner og svear. Så sier Halldor :

Det ble kamp med skarpe
sverd rundt Ormen lange,
drengene sloss lenge,
det gylne spyd gjallet.
De sier at svenske karer
og danske stridsmenn fulgte
med ham der sør, der blanke
leggbitende sverd kjeklet.

Nå ble striden kvass som aldri før, det falt en mengde folk, og til slutt gikk det slik at alle skipene til kong Olav ble ryddet, uten Ormen lange. Da hadde de kommet opp der alle de av folkene hans som ennå var våpenføre. Da la Eirik jarl barden langskips med Ormen, og nå ble det kamp med hoggvåpen der. Så sier Halldor :

Ormen lange hadde
hard seilas dengang;
blodige sverd brakte,
skjold fikk skar i stavnen.
Som en spydets Regin
la han stavnhøy barde
ved Fåvnes-Ormens side.
Jarlen seiret ved holmen.

[rediger] 107.

Eirik jarl stod i forrommet på skipet sitt, og det var fylket i skjoldborg. Der ble det kamp både med hogg og med spyd, og de kastet med alt som til var av våpen, og noen skjøt med bue eller kastet med handspyd. Da fløy det så mange våpen mot Ormen at en snaut kunne holde skjold for seg, så tjukt var det av spyd og piler ; for nå la de hærskip mot Ormen fra alle kanter. Kong Olavs menn var så ville og gale at de sprang opp på relinga for å nå å drepe folk med sverdene, men det var ikke mange som ville legge seg så tett oppunder Ormen at de kom i nærkamp. Og Olavsmennene gikk rett ut fra relinga mange av dem, og sanset ikke annet enn at de sloss på slette vollen, og så gikk de til bunns med våpnene sine. Så sier Hallfred :

Sårede sank de av Ormen
der pilene skadde skjoldet,
de brydde seg ikke om noe,
de brynjekledde kjemper.
Slike drenger vil Ormen
alltid sakne, om enn
herlig konge den styrer,
der den skrider med hærmenn.

[rediger] 108.

Einar Tambarskjelve stod bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pila smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det ei ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom sida og armen på ham, og så inn i hodefjøla bak ham, slik at brodden stod langt ut på den andre sida. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt,- det var en stor bueskytter- : <Skyt den store mannen i krapperommet, du.> Finn skjøt, og pila traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da brast buen i to stykker. Da sa kong Olav : <Hva brast så høyt der ?> Einar svarte : <Norge av di hand, konge.> <Det var vel ikke så stor brist,> sa kongen, <ta min bue og skyt med den,> og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, drog den straks ut forbi odden på pila, og sa : <For veik, for veik er kongens bue !> Så slengte han buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.

[rediger] 109.

Kong Olav Tryggvason stod i løftingen på Ormen og skjøt det meste av dagen, snart med bue og snart med små kaste- spyd, og alltid to på en gang. Han så framover skipet og så mennene svinge sverd og hogge tett, men så også at det beit dårlig for dem. Da ropte han : <Hvorfor svinger dere sverdene så sløvt ? Jeg ser de biter ikke for dere.> Det var en som sa : <Sverdene våre er blitt sløve, og mange er brukket.> Da tok kongen ned i forrommet og lukket opp høgsetekista og tok ut mange kvasse sverd og gav dem. Men da han tok nedi kista med høyre hand, så de at det rant blod ned under brynjeermet. Ingen vet hvor han var såret.

[rediger] 110.

De på Ormen som verget seg best og drepte flest, var folk i forrommet og så stavnbuene ; der var det mest utvalgte menn og dessuten var skipet høyest der. Da først folk tok til å falle midtskips, og det stod få igjen av mennene omkring masta, prøvde Eirik jarl å gå opp på Ormen, og kom seg opp med femten mann. Da kom Hyrning, kong Olavs måg, mot ham med en flokk, og det ble en veldig hard strid, det endte med at jarlen drog seg tilbake og ned igjen på barden, og av de som fulgte ham, falt noen, og noen ble såret. Dette nevner Tord Kolbeinsson :

Der hvor hæren hjelmkledd
fikk blodig skjold i kampen,
vant Hyrning seg heder,
sin høvding han verget
med blåblankt sverd. Himmelen
styrter før slikt glemmes.

Nå ble det kvass strid igjen, og det falt mange på Ormen. Og da rekkene av dem som verget Ormen, tok til å tynnes, prøvde Eirik for annen gang å gå opp på Ormen. Det ble et hardt basketak igjen. Da stavnbuene på Ormen så dette, gikk de akterover og snudde seg mot jarlen for å verge skipet, og gjorde kraftig motstand. Men nå hadde det falt så mange på Ormen at det mange steder var tomt langs relinga, og så tok jarlsmennene til å gå opp mange steder. Og alt det folk som ennå stod og kunne verge seg på Ormen, drog seg akterover på skipet, dit kongen stod. Halldor Ukristne sier at da egget Eirik jarl sine menn :

Høyt ropte da jarlen,
hisset sine drenger;
folk skvatt over tofta
akterover til Olav,
da de gullrike herrer
hadde kringsatt kongen
med sine skeider. Venders
fiender fikk våpen mot seg.

[rediger] 111.

Kolbjørn stallare gikk opp i løftingen til kongen, de to var svært like i klær og våpen. Kolbjørn var også en usedvanlig stor og vakker mann. Så ble det en skarp strid igjen i forrommet. Men nå var det kommet opp på Ormen så mange av jarlens folk som det var plass til der på skipet, og skipene hans la seg mot Ormen fra alle kanter, og på Ormen var det ikke mange folk igjen til å verge seg mot en så stor hær ; og enda de var både sterke og djerve menn, så varte det ikke lenge før de falt nesten alle sammen. Kong Olav sjøl og Kolbein sprang over bord begge to på hver si side av skipet. Jarlsmennene hadde lagt seg rundt omkring med småskuter og drepte alle de som sprang på sjøen, og da kongen sjøl hadde sprunget på sjøen, ville de ta ham til fange og føre ham til Eirik jarl. Kong Olav holdt skjoldet over seg da han stupte på sjøen. Men Kolbjørn stallare skjøv skjoldet under seg til vern mot spydene som de kastet mot ham fra skipene nedenfor, og han falt i sjøen slik at skjoldet var under ham ; derfor kom han ikke så fort under, og så ble han tatt og dradd opp på ei skute ; der trodde de han var kongen. Han ble ført fram for jarlen ; men da jarlen så at dette var Kolbjørn og ikke kong Olav, så gav han Kolbjørn grid. Mens dette stod på, sprang de over bord fra Ormen alle de av kong Olavs menn som ennå var i live. Hallfred sier at kongens bror Torkjell Nevja var den siste av alle som sprang over bord :

Armringenes fiende
farget spyd røde;
begge Ormer og Tranen
tomme så han drive,
før enn Torkjell søkte
på svøm bort fra skipet;
han vågde kjempe modig
i verste stridslarmen.

[rediger] 112.

Det er skrevet her før at Sigvalde jarl kom og fulgte kong Olav fra Vendland ; jarlen hadde ti skip, og på det ellevte var Astrid kongsdatters folk, hun var gift med Sigvalde. Og da kong Olav hadde sprunget over bord, ropte hele hæren seiersrop, og da satte de årene i sjøen, jarlen og hans menn, og rodde til kamp. Dette nevner Halldor Ukristne :

Venderskip seig til striden.
Sverd, de tynne udyr
Fra Odins land, gapte
med jernmunn mot folket.
Sverdgny det ble på sjøen;
ørn og ulv stilte sulten,
mektig jarlen kjempet,
mang en mann tok flukten.

Men den vendersnekka som Astrids menn var om bord på, rodde bort, tilbake til Vendland, og det ble straks alminnelig snakk om at kong Olav skulle ha vrengt av seg brynja under vannet og så svømt under vannet bort fra langskipene og derfra til vendersnekka, og så skulle Astrids menn ha ført ham i land. Og det er noen som har laget frasagn siden om kong Olavs videre liv ; men Hallfred sier nå dette :

Jeg vet ei om den jeg priser
er død eller i live,
ofte hans blinkende økser
døyvde ørnens hunger;
folk sier begge deler
og sverger på det er sannhet.
Såret var han i hvert fall;
vondt er å vite mere.

Hvordan det nå kan ha seg med dette, så kom Olav Tryggvason iallfall aldri mer til riket sitt i Norge. Likevel sier Hallfred Vandrædaskald dette også :

Menn som kom fra kampen
sa at kongen levde;
de fører dunkel tale
om svikløs sønn til Tryggve.
Olav, sier de, slapp vel
ut av våpenstormen;
folk taler langt fra sannhet,
verre var det enn dette.

Og videre dette :

Hør det kvad jeg kveder.
Dengang kjempene søkte
mot den kraftige konge
kunne lagnaden ikke
slippe ham av striden,
den sølvrike herre,
elsket av mange. Annet
kan jeg ikke tro på.

Enda sier meg somme
menn at såret var han,
at kongen kom seg unna
fra kampen der i østen.
Men nå har jeg sannspurt sørfra,
han falt i storslaget.
Jeg kan ikke med å fylle
folk med løse rykter.

[rediger] 113.

Eirik Håkonsson jarl fikk Ormen lange til eie etter seieren, og han fikk mye gods med den ; han styrte Ormen lange bort etter slaget. Så sier Halldor :

Til kamp Ormen lange
bar en hjelmkledd konge,
til ting med skarpe ringsverd;
skeiden strålte med hærmenn.
Men sør i larm av våpen
en lystig jarl tok Ormen.
Den ættstore bror av Heming
først fikk farge sverdet.

Da hadde Svein, sønn til Håkon jarl, festet Holmfrid, datter til Olav sveakonge. De delte Norgesvelde mellom seg, Svein danekonge og Olav sveakonge og Eirik jarl, så fikk kong Olav fire fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav kong Olav til Svein jarl på slike vilkår som skattkonger eller jarler hadde brukt å ha før hos overkonger. Eirik jarl fikk fire fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes. Så sier Tord Kolbeinsson :

Jeg vet at alle herser,
uten Erling, dengang
snart ble jarlens venner.
Den gullrike jeg priser.
Etter striden ligger
landet nord for Vega
sør til Agder og lenger
under jarlen. Så er det.

Folket elsket fyrsten,
alle liker slikt styre.
Han vil holde, sa han,
hand over folk i Norge.
Men nå meldes det sørfra
at død er Svein konge.
Øde står hans garder.
Lagnaden sparer ingen.

Svein danekonge fikk igjen Viken, som han hadde hatt før, og han gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl. Svein Håkonsson ble jarl under kong Olav Svenske. Svein jarl var den vakreste mann folk noen gang har sett. Eirik og Svein jarl lot seg døpe begge to og tok den rette tro, men så lenge de rådde for Norge, lot de hver mann gjøre som han sjøl ville med å holde kristendommen. Sjøl holdt de godt de gamle lovene og landsens skikk og bruk, og de var vennesæle menn og styrte godt. Det var støtt Eirik jarl som var den første av brødrene i alt som hadde med styringen å gjøre.