Olav Tryggvasons saga (del 2)

Gå til: navigasjon, søk

Olav Tryggvasons saga (del 1)

Olav Tryggvasons saga del 2 av Snorre Sturlason

Olav Tryggvasons saga (del 3)

Vers
19 - 20 - 21 - 22 - 23 - 24 - 25 - 26 - 27 - 28 - 29 - 30 - 31 - 32 - 33 - 34 - 35

[rediger] 19.

Håkon jarl giftet seg med ei kvinne som het Tora, datter til Skage Skoftesson, en mektig mann. Tora var ei usedvanlig vakker kvinne. Sønnene deres het Svein og Heming, dattera het Bergljot, hun ble siden gift med Einar Tambarskjelve. Håkon jarl var svært glad i kvinner, og han hadde mange barn. Ei datter het Ragnhild, han giftet henne bort til Skofte Skagesson, bror til Tora. Jarlen var så glad i Tora at han holdt mye mer av Toras frender enn av noen andre ; mågen Skofte var enda den han satte høyest av alle frendene hennes. Jarlen gav ham store veitsler på Møre. Hver gang de var ute i leidang, måtte Skofte legge sitt skip nærmest jarlens ; det gikk ikke for noen annen å prøve på å legge skipet sitt mellom deres.

[rediger] 20.

Det var en sommer Håkon jarl hadde leidang ute. Da styrte Torleiv Spake et skip for ham, og der var Eirik også med, han var ti-elleve år gammel. Når de lå i havn om kveldene, ville Eirik ikke finne seg i annet enn at de skulle ligge i natteleie nærmest skipet til jarlen. Men da de kom sør til Møre, kom jarlens måg, Skofte, til med et langskip og godt mannskap. Og da Skofte kom roende mot flåten, ropte han til Torleiv at han skulle rømme havneplassen for ham og se å komme ut av leiet. Eirik svarte fort, han sa Skofte kunne legge seg et annet sted. Dette hørte Håkon jarl, at Eirik, sønn hans, nå syntes han var så mektig at han ikke ville vike for Skofte ; jarlen ropte straks og sa de skulle flytte ut av leiet, sa at ellers skulle det gå dem verre og at de skulle få bank. Da Torleiv hørte dette, ropte han på folkene sine og bad dem løse skipet av fortøyningene, og det ble gjort. Skofte la seg på den plassen han var vant til å ha nærmest skipet til jarlen. Skofte brukte alltid å fortelle jarlen alle nye tidender når de var sammen, og jarlen fortalte Skofte nytt, når det var noe han hadde hørt først. De kalte ham Tidende-Skofte. Vinteren etter var Eirik hos fosterfaren Torleiv, og tidlig på våren fikk han seg følge. Torleiv gav ham ei skute, ei femtensesse med fullt utstyr, telter og kost. Eirik seilte ut gjennom fjorden og derfra sør til Møre. Der var Tidende-Skofte på veg mellom gardene sine med ei femtensesse og fullt mannskap. Eirik seilte mot ham og la til strid, der falt Skofte. Eirik gav grid til dem av mennene som ikke var falt. Dette sier Eyjolf Dådaskald i Bandadråpa :

Seint på kvelden seilte
den unge skipsfører
med like ungt mannskap
gjennom utvær mot hersen;
han svingte sverd som luet
mot skjoldets runde bue,
gledet ulv og ravner;
gav dem Skofte til åte.

Hard og mektig lot han
hersen segne i striden.
En gullrik herre tapte
livet før han trodde.
Han steig, stålsatt, aldri
fra en som slår på skjoldet,
før han var død og stille.
Han seirer ved guders vilje. 

Siden seilte Eirik sørover langs land og kom fram i Danmark, der drog han til kong Harald Gormsson, og ble hos ham om vinteren. Våren etter sendte danekongen Eirik nord til Norge og gav ham jarlsnavn og Vingulmark og Romerike å styre, på samme vilkår som skattkongene hadde hatt før. Dette sier Eyjolv Dådaskald :

Få år gammel bare
ferdes folkets styrer
sørover på sjøens
slange, drakeskipet,
før de gullglade fyrster
gav den unge stridsmann
jord, og ba ham hjelmkledd
eie Odins hustru. 

Etter dette ble Eirik jarl en stor høvding.

[rediger] 21.

Hele denne tida var Olav Tryggvason i Gardarike, kong Valdemar sørget for ham på det beste, og dronninga var svært glad i ham. Kong Valdemar satte ham til høvding over den hæren han sendte for å verge landet. Der kom Olav ut i strid noen ganger, og hærstyret var i gode hender. Han holdt en stor flokk hærmenn sjøl også, og lønte dem av det han fikk av kongen. Olav var rundhåndet mot sine menn, og derfor ble han vennesæl. Men det gikk som det så ofte går når en utlending kommer til makt, eller til så stor ære at han går foran folk i landet ; mange ble misunnelige på ham fordi han var så godt likt av kongen og ikke mindre av dronninga. Folk sa til kongen at han skulle vare seg, og ikke la Olav få bli for stor : <For en slik mann kan bli svært farlig for Dem, om han skulle finne på å la seg bruke til skade for Dem eller Deres rike, så godt som han er utstyrt ; han er både dugelig og vennesæl. Vi vet ikke hva det er han og dronninga alltid snakker om heller.> Det var ofte skikk hos mektige konger at dronninga hadde halve hirden og holdt den på sin bekostning ; da fikk hun så mye av skatter og skylder som trengtes til dette. Slik var det hos kong Valdemar også, dronninga hadde ikke mindre hird enn kongen, og de kappet med hverandre om hvem som kunne få de dugeligste folkene, begge ville ha dem til seg. Nå gikk det slik at kongen festet tiltro til det snakket folk kom til ham med ; han ble litt stutt og tverr mot Olav. Da Olav merket dette, sa han det til dronninga ; han la til at han gjerne ville til Norderlanda. Frendene hans hadde hatt rike der før, sa han, og han trodde det var mest likt til at han kunne komme seg opp der. Dronninga bad farvel med ham, og sa at han ville nok folk synes var en gjæv mann, hvor han så kom hen. Så drog Olav av sted ; han gikk om bord og seilte ut i Østersjøen. På vegen da han seilte vestover, kom han innom Bornholm, der gjorde han landgang og herjet ; folk i landet kom ned og holdt strid med ham, men Olav vant seier og et stort bytte.

[rediger] 22.

Mens Olav lå ved Bornholm, fikk han kvast vær og stormsjø, så han kunne ikke holde seg der ; så seilte de derfra og sør under Vendland, og der fikk de god havn. Der gikk alt fredelig for seg, og de ble der en stund. Kongen i Vendland het Burislav, døtrene hans var Geira, Gunnhild og Astrid. Der hvor Olav kom i land, var det Geira kongsdatter som styrte og hadde makten. Den mann som hadde mest å si hos dronning Geira og hjalp med styringen, het Diksin. Da de fikk høre at det var kommet i land noen ukjente folk, som så ut som stormenn og kom med fred, kom Diksin ned med bud fra dronning Geira om at hun ville spørre dem som var kommet, om de ville være der vinteren over, for det var langt på sommeren alt, og været var hardt med svære stormer. Da Diksin kom, skjønte han straks at her rådde en mann som var gjæv både av ætt og åsyn. Diksin sa til dem at dronninga bad dem hjem til seg og bød sitt vennskap. Olav tok imot tilbudet, og drog til dronning Geira om vinteren. De to likte hverandre særs godt, så Olav fridde til dronning Geira samme vinteren. Så fikk han styringen over dette riket sammen med henne. Hallfred Vandrædaskald nevner dette i den dråpa han laget om kong Olav:

Høvdingen ved Holmen
herdet sverd i blodet,
øst i Gardar også.
Nekt det ikke, bønder!

[rediger] 23.

Håkon jarl rådde over Norge og svarte ingen skatter, for danekongen gav ham alle de skattene kongen skulle ha i Norge for strev og omkostninger som jarlen hadde med å verge landet mot Gunnhildssønnene.

[rediger] 24.

Dengang var Otto keiser i Saksland. Han sendte bud til Harald danekonge at han skulle ta imot dåpen og den rette tro, og det skulle folk i landet også ; hvis han ikke ville det, sa keiseren at han ville gå med en hær imot ham. Danekongen lot landvernet sette i stand, sa Danevirke skulle holdes ved like, og hærskipene skulle være ferdige. Så sendte kongen bud til Norge til Håkon jarl, sa han skulle komme til ham tidlig på våren med hele den hæren han kunne få tak på. Håkon jarl bød ut hær om våren fra hele riket, han fikk en svær mengde folk, og med den hæren seilte han så til Danmark og møtte danekongen. Kongen tok imot ham med stor heder. Der hos danekongen var det mange andre høvdinger også da, som ville hjelpe ham. Han hadde en stor hær.

[rediger] 25.

Olav Tryggvason hadde vært i Vendland om vinteren, som før skrevet. Den vinteren drog han rundt i Vendland til noen bygder der, som før hadde hørt under dronning Geira ; men nå hadde de holdt helt opp med å vise lydighet og gi skatter. Der herjet Olav og drepte mange, han brente for noen og tok mye gods og la under seg disse rikene. Siden drog han hjem til borgen sin. Tidlig på våren fikk Olav i stand skipene og seilte så ut på havet. Han seilte langs Skåne og gjorde landgang der ; men folk i landet samlet seg og gikk til kamp. Olav seiret og tok stort bytte. Siden seilte han øst til Gotland, der tok han et kjøpmannsskip som noen jemter eide. De verget seg vel og lenge, men det endte med at Olav ryddet skipet, drepte en mengde folk og tok alle varene. Tredje kampen hadde han ved Gotland, der fikk Olav seier og stort bytte. Så sier Hallfred Vandrædaskald :

Flokker av jemter og vender
felte kongen i striden.
Slikt ble snart hans vane,
stridbar mot alt hellig.

Djervt dro herser herre
drepende sverd mot goter,
delte gull, og sendte
spydvær fra sør mot Skåne. 

[rediger] 26.

Keiser Otto drog sammen en stor hær, han fikk folk fra Saksland, Frankland og Frisland, kong Burislav fulgte ham fra Vendland med en stor hær, og i følge med ham var Olav Tryggvason, mågen hans. Keiseren hadde en stor hær av riddere og en enda større av fotfolk. Han fikk en stor hær fra Holstein også. Harald danekonge sendte Håkon jarl med den hæren av nordmenn som fulgte ham, sør til Danevirke for å verge landet der. Dette er sagt i Vellekla :

Skipskjølene ilte
under kjempen nordfra,
sør til Danmark rente
øykene, slikt kan hende.

Med redselshjelm på hodet
søkte horders herre
Dovre-drotten, dengang
danske kongers møte

Og gavmilde konge
for mørke skogmarker
ville friste jarlen
som kom i frost nordfra;
fyrsten ba den sterke
brynjekledde stridsmann
verge Virket mot de
veldige skjoldkjemper. 

Keiser Otto kom med hæren sørfra til Danevirke, og Håkon jarl verget borgmuren med folkene sine. Danevirke er laget slik : det går to fjorder inn i landet, en fra hver side, og mellom disse fjordene hadde danene bygd en stor borgmur av stein og torv og tømmer, gravd et bredt og dypt dike utenfor den og bygd kasteller ved borgportene. Da ble det et stort slag. Det er nevnt i Vellekla :

Så djervt han enn stridde,
spydslyngeren, mot dem,
var det ikke grei framgang
å gå mot hæren deres,
da frankerkongen sørfra
i frisers og venders følge
kom til strid og krevde
kamp av flåtens fører 

Håkon jarl satte fylkinger over alle borgportene, men det var likevel den største del av hæren, den han lot gå hele vegen langs muren og verge der det gikk hardest for seg. Der falt en mengde av keiserens folk, og de greide ikke å ta borgen. Så snudde keiseren og drog bort og prøvde ikke mer på det. Detter er sagt i Vellekla :

Luende sverd larmet
der Odins leikesveiner
la skjoldene sammen,
ørners venn gikk mot odder.
Sjøhelten fikk drevet
sakserne på flukten,
fyrsten og hans følge
verget Virket mot fienden.

Etter dette slaget drog Håkon jarl tilbake til skipene sine og tenkte å seile nordover til Norge igjen, men han fikk ikke bør. Derfor ble han liggende lenge ute i Limfjorden.

[rediger] 27.

Keiser Otto vendte seg nå mot Slien med hæren, han drog sammen en flåte der og satte hæren over fjorden til Jylland. Da Harald danekonge fikk høre det, gikk han imot ham med sin hær ; det ble et stort slag der og til slutt seiret keiseren, men danekongen rømte unna til Limfjorden og der satte han ut på øya Mors. Så gikk det bud mellom kongen og keiseren, det ble satt grid og avtalt et møte. Keiser Otto og danekongen møttes på Mors. Da prekte en hellig biskop som het Poppo, troen for kong Harald, han bar gloende jern i handa og viste kong Harald at handa ikke var brent. Så lot kong Harald seg og hele danehæren døpe. Kong Harald hadde sendt bud etter Håkon jarl før, mens kongen var på Mors, for at jarlen skulle komme å hjelpe ham. Jarlen var så kommet til øya etter at kongen hadde latt seg døpe, og nå sendte kongen bud at jarlen skulle komme til ham. Da de møttes, tvang kongen jarlen til å la seg døpe ; og Håkon jarl ble døpt der, og alle menn som fulgte ham også. Kongen gav ham prester med, og andre lærde menn, og sa at jarlen skulle la hele folket i Norge døpe. Så skiltes de. Håkon jarl seilte ut til havs og lå og ventet på bør der. Da det ble slikt vær at han mente det kunne ta ham ut på havet, så satte han alle de lærde menn opp på land, og sjøl seilte han rett til havs. Vinden var vest-sørvest. Så seilte jarlen østover gjennom Øresund, der herjet han landet på begge sider, deretter seilte han østover langs Skånesida og herjet der overalt hvor han kom i land. Da han kom øst utenfor Götaskjæra, la han i land,der gjorde han et stort blot. Da kom det flygende to ravner ; de skreik høyt, og da trodde jarlen han kunne vite at Odin hadde tatt imot blotingen , og at nå var den rette tid for jarlen å kjempe. Da brente jarlen alle skipene sine og gikk opp på land med hele hæren, han gikk med hærskjold der han kom. Ottar jarl kom mot ham, han rådde over Götaland. De hadde en stor strid med hverandre, og Håkon jarl vant ; Ottar jarl falt, og en stor del av hæren hans falt med ham. Håkon jarl drog gjennom både østre og vestre Götaland og hele tiden med hærskjold, helt til han kom til Norge. Der tok han landevegen helt nord til Trondheimen. Dette er det fortalt om i Vellekla :

Han som flyktninger felte
frittet og blotet guder,
fikk vite tid for kampen,
var venn av valkyrjer.
Ramme ravner så han,
da bød han raskt til striden.
Laut-teinene hjalp ham
tyne livet av gøter.

Der hvor aldri hærskjold
herjet før, kom jarlen;
satte ting med sverdet,
det slo flammer av skjoldet.
Så langt har ingen båret
skjoldene opp fra sjøen,
gramen bar dem fra skipet
gjennom hele Götaland. 

Hauger av lik stablet
stridsmann opp på vollen,
æsers ætling seiret,
Odin fikk de falne.
Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter, sier jeg,
styrker Håkons rike. 

[rediger] 28.

Keiser Otto drog tilbake til riket sitt i Saksland, han og danekongen skiltes i vennskap. Folk sier at keiser Otto var gud- far for Svein, sønn til kong Harald, og at han gav ham navnet sitt, så han ble døpt Otto Svein. Harald danekonge holdt kristendommen godt, helt til han døde. Kong Burislav drog nå til Vendland og Olav, mågen hans, ble med ham. Denne kampen taler Hallfred Vandrædaskald om i Olavsdråpa :

Sør for Hedeby skrelte
skipenes herre brynja
av krigsfolket i Danmark,
som en flår bark av bjørka. 

[rediger] 29.

Olav Tryggvason ble tre år i Vendland. Da ble Geira, kona hans, så sjuk at hun døde. Olav sørget så over å ha mistet henne at han ikke likte seg i Vendland mer. Så skaffet han seg hærskip igjen, og drog på hærferd, først til Frisland og så til Saksland og Flandern. Så sier Hallfred Vandrædaskald :

Kongen, sønn til Tryggve,
titt hogg i hjel sakser;
likene fikk ligge
for leie, stygge ulver.
Vennekjær høvding ofte
lot ulvene få drikke,
vannet hekse-blakken
med brunt blod av friser.

Mektig hærleder laget
lik av valkererne,
han lot ravnene hakke
holdet av menn fra Flandern. 

[rediger] 30.

Siden seilte Olav Tryggvason til England og herjet mange steder der i landet ; han seilte helt nord til Nordimbraland og herjet, derfra drog han nord til Skottland og herjet mange steder der. Så seilte han til Suderøyene og holdt noen slag. Etterpå drog han sør til Man og kjempet. Han herjet også omkring i Irland, og så styrte han til Bretland og herjet mange steder der i landet, og likeså der det heter Kumraland. Derfra seilte han vestover til Valland og herjet, og så østover og tenkte seg til England ; da kom han til noen øyer som het Syllingene ute i havet vest for England. Så sier Hallfred Vandrædaskald :

Tungt det falt for angler
å trosse kongen, den unge,
i regn av piler røvet
han raskt nordimbrer livet;
drepte skotter med sverdet,
mettet sultne ulver;
gullets stridsglade giver
leikte på Man sin sverdleik.

Den dristige bueskytter
lot øyfolkets hær drepe,
irernes også, slynget
spydene, lysten på ære.
Kongen hogg ned bønder
som bygger bretske jorder,
slo Kumraland-folket,
ravnens sult ble stillet. 

Olav Tryggvason var på hærferd i fire år fra han drog fra Vendland til han kom til Syllingene.

[rediger] 31.

Da Olav Tryggvason lå ved Syllingene, fikk han høre at det var en spåmann der på øya som kunne forutsi ting som skulle hende, og mange mente at det gikk ofte som han sa. Olav ble nysgjerrig etter å prøve spådomsgavene til denne mannen. Han tok ut den vakreste og største av mennene sine, kledde på ham det staseligste, sendte ham så av sted og sa han skulle si han var kongen, for Olav var blitt kjent for det i alle land nå, at han var vakrere og gjævere og større enn noen annen mann. Etter at han hadde reist fra Gardarike, brukte han ikke sitt eget navn mer, han kalte seg Åle og sa han var fra Gardarike. Da sendemannen kom til spåmannen og sa han var kongen, fikk han dette svaret : <Du er ikke konge. Men jeg rår deg til å være trofast mot kongen din.> Og mere sa han ikke til mannen. Sendemannen kom tilbake og fortalte Olav dette. Nå fikk han enda større lyst til å møte denne mannen siden han hørte han hadde svart slik, og han tvilte ikke lenger på at han virkelig var spåmann. Så gikk Olav til spåmannen og talte med ham, spurte hva han kunne forutsi om Olav, hvordan det skulle gå ham med å få et rike eller annen lykke. Eneboeren svarte med en hellig spådom : <Du skal bli en stor konge og utrette store ting. Du skal omvende mange mennesker til troen og dåpen, og med dette skal du hjelpe både deg sjøl og mange andre. Og for at du ikke skal tvile på det svaret mitt, så skal du ta dette til merke : Når du kommer til skipene dine, skal du møte svik og flokker mot deg, og det skal bli kamp, og du kommer til å miste noen folk ; sjøl skal du bli såret og holde på å dø av såret, du skal bli båret på skjold om bord i skipet. Men av dette såret skal du bli bra igjen innen sju dager, og like etter skal du la deg døpe.> Nå gikk Olav ned til skipene igjen, og der møtte han ufredsmenn som ville drepe ham og folkene hans. I striden gikk det slik som eneboeren hadde sagt, Olav ble båret såret om bord i skipet, og han ble også bra igjen på sju dager. Da mente Olav han kunne vite at denne mannen hadde sagt sant til ham, og at han virkelig var spåmann, hvor han nå kunne få spådommene fra. Så gikk Olav for å treffe denne mannen en gang til, han talte lenge med ham, spurte ham nøye ut om hvordan han hadde fått slik visdom at han kunne forutsi ting som skulle hende. Eneboeren sa at det var sjølve kristen- folkets gud som lot ham vite det han gjerne ville vite ; han fortalte Olav om mange av Guds store tegn, og etter disse fortellingene samtykte Olav i å la seg døpe.Slik hendte det at Olav ble døpt der, og hele følget hans også. Han ble der nokså lenge og lærte den rette tro, og fikk med seg prester og andre lærde menn derfra.

[rediger] 32.

Om høsten seilte Olav fra Syllingene til England. Han lå i ei havn der, og nå fór han med fred, for England var kristnet og han var også kristen. Der gikk det tingbud over landet, at alle skulle komme til tings. Og da tinget var satt, kom det ei dronning dit som het Gyda, søster til Olav Kvåran som var konge i Dublin i Irland. Hun hadde vært gift med en mektig jarl i England, nå var han død, og hun hadde riket etter ham. Det var en mann som het Alvine i riket hennes, en svær slåsskjempe som dreiv og bød folk holmgang. Han hadde fridd til henne, men hun svarte at hun ville velge sjøl hvem hun ville ha av de mennene som var i riket hennes. Og nå var da tinget kalt sammen forat Gyda skulle velge seg en mann. Der var Alvine kommet, kledd i de beste klærne sine, og det var mange andre der også i gode klær. Olav kom også, han hadde hverdagsklærne sine og ytterst ei lodden kappe, han stod med følget sitt litt borte fra de andre. Gyda gikk og så på hver enkelt mann som hun syntes så ut til å være noe til mann. Da hun kom der Olav stod, så hun opp i ansiktet på ham og spurte hva han var for en kar. Han kalte seg Åle. <Jeg er utlending her,> sa han. Gyda sa : <Jeg vil velge deg om du vil ha meg.> <Jeg sier ikke nei ti det,> sa han. Så spurte han hva navn hun hadde denne kvinna, hva ætt hun var av, og hvor hun hørte hjemme. <Jeg er ei kongsdatter fra Irland,> sa hun. <Jeg ble gift med den jarlen som rådde over riket her. Nå siden han døde, har jeg styrt riket. Det har vært menn som har fridd til meg, men ingen som jeg ville gifte meg med. Jeg heter Gyda.> Det var ei ung og vakker kone,de talte med hverandre om saken og ble enige. Olav festet Gyda. Alvine likte nå slett ikke dette. Det var skikk i England at om det var to som lå i kappestrid om en ting, så skulle det være holmgang. Alvine bød Olav Tryggvason til holmgang om denne saken. De avtalte tid og sted for kampen, og at det skulle være tolv mann på hver side. Da de møttes, sa Olav til sine menn at de skulle gjøre som han. Han hadde ei stor øks. Og da Alvine ville hogge til ham med sverdet, slo han sverdet ut av handa på ham, og i neste hogg slo han Alvine sjøl slik at han falt. Så bandt Olav ham fast. Slik gikk det alle Alvines menn, de ble banket og bundet og så ført hjem til huset der Olav bodde. Nå sa han til Alvine at han skulle dra ut av landet og aldri komme igjen mer, og Olav tok alt det han eide. Olav giftet seg med Gyda og ble der i England, noen ganger var han i Irland. Engang Olav var i Irland, var han ute på hærferd. De hadde skip ; og engang de trengte å hogge strandhogg, gikk noen mann opp på land og dreiv ned en mengde buskap. Da kom det en bonde etter dem og bad Olav gi ham de kuene han eide. Olav sa han kunne få ta kuene sine om han kunne kjenne dem, <men heft oss ikke bort>. Bonden hadde en stor buhund der. Han sendte hunden inn i kuflokken, det var mange hundre kuer som var drevet sammen der. Hunden løp omkring i alle kuflokkene og dreiv ut nettopp så mange kuer som bonden sa han eide, og de var merket på samme måte alle sammen. Da skjønte de at hunden sikkert hadde kjent dem riktig. De syntes dette var en merkelig klok hund, og så spurte Olav om bonden ville gi ham hunden. <Ja gjerne,> sa bonden. Olav gav ham straks en gullring isteden, og lovte ham vennskap. Hunden het Vige, og det var en rent framifrå hund. Olav hadde den lenge.

[rediger] 33.

Harald Gormsson danekonge fikk høre at Håkon jarl hadde kastet kristendommen og herjet omkring i danekongens land. Da bød Harald danekonge ut hær og drog til Norge. Og da han kom til det riket Håkon jarl hadde styring over, herjet han der, og ødela hele landet. Han kom med hæren til noen øyer som het Solund. Bare fem garder stod ubrente i Lærdal i Sogn, og alle mennesker rømte opp i fjell og skoger med alt de kunne få med seg. Etterpå tenkte danekongen å seile flåten til Island, og hevne den skam at alle islendinger hadde diktet nid om ham. De hadde slått det fast med lov på Island, at de skulle lage én nidvise om danekongen for hver nese som var i landet ; grunnen til dette var at et skip som noen islendinger eide, hadde lidd skibbrudd i Danmark, og danene hadde tatt hele lasta og sagt det var drivgods ; det var en av kongens gardsfuter som het Birger, som var skyld i det. Og så laget de nid om begge to ; dette er ett av nidversene :

Bløt som voks ble venders
verste fiende ved synet,
da Harald travet sørfra
som hingst, en diger fakse;
og som merra Birger
maktesløs gikk foran
til landet. Alle så det.
Guder vemmes med ham. 

Kong Harald fikk en trollkyndig mann til å skifte ham og fare til Island og friste å finne ut hva han kunne. Han fór av sted i hvalham. Da han kom mot land, tok han vestover nord for landet. Han så at alle fjell og hauger var fulle av landvetter, noen store og noen små. Da han kom utfor Våpnafjord, gikk han inn i fjorden og tenkte å gå i land der. Da kom det ned fra dalen en svær drake og det fulgte en mengde ormer og padder og øgler etter, og de spydde eiter på ham. Han kom seg unna og vestover langs land helt til utenfor Eyjafjord. Han gikk innetter den fjorden også, men der kom det mot ham en fugl så svær at vingene tok i fjellveggen på begge sider, og dessuten en mengde andre fugler både store og små. Ut fór han, og bort derfra og vestover rundt landet og sør til Breidafjord, og svømte der innover fjorden. Da kom det mot ham en svær graokse, den vasset ut i sjøen og tok til å bure uhyggelig, en mengde landvetter fulgte den. Ut fór han, og bort derfra og sør forbi Reykjanes, og ville gå opp ved Vikarskeid. Der kom det en bergrise mot ham ; han hadde en jernstav i handa og hodet gikk høyere enn fjella, mange andre jutuler fulgte ham. Derfra gikk han nå østover langs land så langt det gikk, <og der, > sa han, <at det går ikke an å seile med langskip dit.> - Da bodde Brodd-Helge i Våpnafjord, Eyjolv Valgerdsson i Eyjafjord, Tord Gelle i Breidafjord og Torodd gode i Olvus. Etter dette snudde danekongen med flåten sin og seilte sørover langs land og siden til Danmark. Men Håkon jarl lot folk bygge og bo over hele landet og svarte aldri mer noen skatt til danekongen.

[rediger] 34.

Svein, sønn til kong Harald, han som siden ble kalt Tjugeskjegg, krevde rike av far sin kong Harald ; men det gikk da som før, at kong Harald ville ikke dele Danevelde i to, og ville ikke gi ham noe rike. Da fikk Svein seg hærskip og sa han ville i viking. Men da hele flåten hans var kommet sammen, og dessuten Palna-Toke av jomsvikingene hadde kommet for å hjelpe ham, så seilte Svein til Sjælland og inn i Isefjorden. Der lå kong Harald, far hans, med skipene sine, han skulle ut i leidang. Svein la til strid med ham, det ble et stort slag ; folk gikk over til kong Harald, så Svein kom til å kjempe mot overmakt, og så flyktet han. Kong Harald fikk sår der, og døde av dem. Deretter ble Svein tatt til konge i Danmark. Dengang var Sigvalde jarl over Jomsborg i Vendland, han var sønn av kong Strut-Harald, som hadde rådd for Skåne før. Heming og Torkjell Høge var brødre til Sigvalde. Bue Digre fra Bornholm var også en av høvdingene for joms- vikingene, og bror hans som het Sigurd ; Vagn var også med der, sønn til Åke og Torgunna, søstersønn til Bue og Sigurd. Sigvalde jarl hadde engang tatt kong Svein til fange og tatt ham med til Jomsborg i Vendland og tvunget ham til å slutte fred med Burislav, venderkongen, og til å la Sigvalde sette vilkårene for freden. Sigvalde var gift med Astrid, datter til kong Burislav. Og hvis kong Svein ikke gikk med på dette, sa jarlen, ville han overgi ham til venderne. Kongen visste at da ville de pine ham til døde, og derfor gav han samtykke til at Sigvalde skulle sette vilkårene for forliket. Jarlen dømte at Svein skulle gifte seg med Gunnhild, datter til kong Burislav, og Burislav skulle få Tyre, datter til Harald og søster til kong Svein ; begge skulle få ha hvert sitt rike, og det skulle være fred mellom landene. Så drog kong Svein hjem til Danmark med Gunnhild, kona si. Sønnene deres var Harald og Knut den mektige. Den tid truet danene stadig med å dra med hær mot Håkon jarl i Norge.

[rediger] 35.

Kong Svein gjorde et svært gjestebud, han bad til seg alle høvdinger som var i riket, for han ville drikke arveøl etter Harald, faren. Like i forvegen var Strut-Harald i Skåne død, og Vesete på Bornholm, far til Bue Digre og Sigurd ; og så sendte kongen bud til jomsvikingene at Sigvalde jarl og Bue og brødrene deres skulle komme dit og drikke arveøl etter fedrene i dette gjestebudet som kongen gjorde. Jomsvikingene kom til gjestebudet med alle de modigste menn i hæren, de hadde til sammen førti skip fra Vendland og tjue fra Skåne, det ble en veldig mengde mennesker som kom sammen der. Første dag i gjestebudet, før kong Svein steig opp i farens høgsete, drakk han minne etter ham, og lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til England med hæren sin og drept kong Adalråd eller drevet ham ut av landet. Den minneskåla måtte de drikke alle som var i arveølet, og for jomsvikingehøvdingene ble det skjenket de største hornene med den sterkeste drikken som var der. Da dette minnet var drukket, skulle alle drikke Krists minne, og hele tiden bar de den sterkeste drikken for jomsvikingene. Tredje minnet var for Mikael, og den drakk også alle. Og etter den drakk Sigvalde jarl sin fars minne, og han lovte at før tre år hadde gått, skulle han ha kommet til Norge og drept Håkon jarl eller drevet ham ut av landet. Så lovte Torkjell Høge, bror hans, at han skulle følge Sigvalde til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde kjempet ennå. Da lovte Bue Digre at han skulle dra til Norge sammen med dem og ikke flykte i noe slag for Håkon jarl. Da lovte Sigurd, bror hans, at han skulle være med til Norge og ikke flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene sloss ennå. Da lovte Vagn Åkesson at han skulle bli med dem til Norge og ikke komme igjen før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med Ingebjørg, datter hans.Mange av de andre høvdingene lovte forskjellige andre ting. Den dagen drakk de arveøl, men morgenen etter, da jomsvikingene ble edrue igjen, syntes de at de hadde tatt munnen lovlig full, og holdt møter og la råd opp om hva de nå skulle gjøre, hvordan de skulle ta fatt på denne ferdn. De ble enige om å gjøre seg i stand så fort de kunne, og så rustet de skip og mannskap. Dette ble allment kjent utover i landene.