Håkon den godes saga (del 2)
Fra Wikikilden
| Håkon den godes saga (del 1) | Håkon den godes saga del 2 av Snorre Sturlason |
Eirikssønnenes saga |
| Vers |
|---|
|
17 - 18 - 19 - 20 - 21 - 22 - 23 - 24 - 25 - 26 - 27 - 28 - 29 - 30 - 31 - 32 |
[rediger] 17.
Om høsten, første vinterdag, var det blotgilde på Lade, dit kom kongen. Før når han hadde vært til stede der det var blot, hadde han alltid brukt å få mat i et lite hus for seg sammen med noen få menn, men bøndene klaget på at kongen ikke satt i høgsetet sitt når det var best mat og størst glede ; jarlensa han burde ikke gjøre det slik nå, og så ble det til at kongen satt i høgsetet. Da hornet var fylt første gang, talte Sigurd jarl for drikken og signet den i Odins navn, og drakk kongen til av hornet. Kongen tok imot det, mengjorde korsets tegn over. Da sa Kår fra Gryting : "Hvorfor gjør kongen dette? Vil han ennå ikke blote?" Sigurd jarl svarte : "Kongen gjør som alle andre som tror på egen makt og styrke, han signer hornet i Tors navn. Han gjorde hammertegnet over det før han drakk." Så var det rolig den kvelden. Men dagen etter, da folk gikk til bords, maste bøndene på kongen og sa han skulle ete hestekjøtt. Det ville ikke kongen for noen pris. Så bad de ham drikke av suppa. Det ville han ikke. Så bad de ham ete av suppefettet, men det ville han heller ikke, og da hadde de nær gått rett på ham. Sigurd jarl sa han ville forlike dem, og bad dem holde opp å storme slik ; så bad han kongen gape over hanka på kjelen der dampen hadde steget opp fra suppa, så hanka var feit. Kongen gikk da bortil og la et linklede over hanka og gapte over den, så gikk han til høgsetet. Men ingen av partene var nøyd med det.
[rediger] 18.
Lenger utpå vinteren ble det stelt til jul for kongen inne på Mære, men da det lei mot jul, satte de hverandre stevne de åtte høvdingene som stod for blotene i hele Trøndelag. Det var fire fra ytre Trondheimen : Kår fra Gryting, Asbjørn fra Medalhus, Torberg fra Værnes, Orm fra Ljoksa, og av inntrønderne var det Blotolv fra Olveshaug, Narve fra Stav i Verdalen, Trond Haka fra Egge og Tore Skjegg fra Husabø på Inderøya. Disse åtte mennene ble enige om at de fire ut- trønderne skulle ødelegge kristendommen, og de fire inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote. Uttrønderne seilte med fire skip sør til Møre, og der drepte de tre prester og brente tre kirker, og så seilte de hjem. Og da kong Håkon og Sigurd jarl kom inn til Mære med hæren, var bøndene kommet dit, meget mannsterke. Første dag i gjestebudet gikk bøndene på kongen og bad ham blote, og lovte at ellers skulle det gå ham ille. Sigurd jarl gikk imellom og meklet, det gikk da så langt at kong Håkon åt noen biter hestelever, og han drakk alle de minner som bøndene skjenket i for ham uten å slå kors over dem. Men da gjestebudet var slutt, drog kongen og jarlen like ut til Lade ; kongen var svært lite glad og skyndte seg å komme ut av Trondheimen med hele hæren, han sa at en annen gang skulle han komme mannsterkere til Trondheimen, og trønderne skulle få igjen for den fiendskap de hadde vist ham. Sigurd jarl bad kongen å ikke reise sak mot trønderne for dette, sa det nyttet ikke for kongen å legge seg ut med folk innenlands eller herje der, og aller minst i Trondheimen hvor landets største styrke lå. Kongen var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham ; han drog bort fra Trondheimen og sør til Møre, der ble han vinteren og våren over, men da det lei mot sommeren, drog han folk til seg, og det ble sagt at den hæren ville han gå mot trønderne med.
[rediger] 19.
Nå var kong Håkon kommet om bord på skipene og hadde en stor hær. Da fikk han høre nytt sør fra landet ; Eiriks- sønnene var kommet sør fra Danmark til Viken, og det ble videre sagt at de hadde drevet kong tryggve Olavsson av skipene hans øst ved Sotenes ; de hadde så herjet store deler av Viken, og det var mange som hadde gitt seg under dem. Da kongen fikk høre dette, skjønte han at han trengte hjelp ; så sendte han bud til Sigurd jarl at han skulle komme, og likeså til andre høvdinger som han trodde han kunne få hjelp av. Sigurd jarl kom til Håkon og hadde en svær hær med seg, der var de alle trønderne som hadde gått hardest på kongen om vinteren for å tvinge ham til å blote, nå gjorde han fred og forlik med dem alle sammen på Sigurd jarls forbønn. Så drog kong Håkon sørover langs land, men da han kom sør forbi Stad, hørte han at Eirikssønnene var kommet til Nord-Agder, og nå seilte begge hærene mot hverandre. De møttes ved Karmøy. Der gikk begge hærene på land og kjempet ved Avaldsnes, begge var de meget mannsterke og det ble et stort slag ; kong Håkon gikk hardt fram, mot ham stod Guttorm Eiriksson med sin flokk, og de skiftet hogg med hverandre. Der falt Guttorm, og merket hans ble hogd ned, det var mange som falt omkring ham, og så tok hæren til Eirikssønnene flukten, de flydde til skipene og rodde unna, de hadde mistet en mengde folk. Dette taler Guttorm Sindre om :
Snodde ringers giver slengte nålekvasse spyd drønnende over døde kjempers hoder, bort gikk han som talte høytreiste skjold tale der fra sverdets kjemper, de såret lå i blodet.
Kong Håkon gikk om bord og styrte østover etter Gunnhildssønnene, begge seilte så hardt de kunne til de kom til Aust- Agder. Da seilte Eirikssønnene til havs og sør til Jylland. Dette taler Guttorm Sindre om :
Barn av bueskyttens bror fikk ofte føle sverdets herre styrke, slik jeg vel kan minnes. Om bord han strid søkte, styrte til havs snekker, unna dreiv han alle Eiriks, sin brors, sønner.
Så drog kong Håkon nordover tilbake til Norge, og Eirikssønnene holdt seg i Danmark igjen i lang tid.
[rediger] 20.
Etter denne striden satte kong Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt ut almenning, og almenning skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se fra det ene til det andre. Og folk sier at på sju netter gikk hærbudet fra sørligste veten til det nordligste tinglaget på Hålogaland.
[rediger] 21.
Eirikssønnene var ofte på hærferd i austerveg, og stundom herjet de i Norge også, slik som vi skreiv før. Men kong Håkon rådde for Norge. Det var gode åringer i landet, og freden var god ; han var også vennesæl som få.
[rediger] 22.
Da Håkon hadde vært konge i Norge i tjue år, kom Eirikssønnene sør fra Danmark og hadde en svær hær. Mye av dette var folk som hadde fulgt dem på hærferd, men det meste var likevel en danehær som Harald Gormsson hadde gitt dem. De fikk strykende bør og seilte ut fra Vendsyssel og kom av hav ved Agder, derfra styrte de nordover langs land og seilte dag og natt ; vetene ble ikke tent, av den grunn at det brukte være slik at vetene ble tent østfra og gikk langs land, men der i øst hadde ingen merket noe til ferden. Men det gjorde også noe at kongen hadde lagt streng straff for den som ble funnet skyldig, om vetene ble tent uten grunn ; for det var så at når det fór hærskip og vikinger omkring på utøyene og herjet, så trodde folk i land straks at der kom Eirikssønnene, og så ble vetene tent og det ble hærsamling over hele landet. Men Eirikssønnene drog tilbake til Danmark og hadde ikke hatt med seg noen danehær, men bare sine egne folk, og stundom var det andre slags vikinger også. Dette ble kong Håkon svært sint for, det ble arbeid og omkostninger og ikke noe gagn av det, bøndene gav også vondt fra seg når slikt hendte. Og dette var grunnen til at ingen visste noe om Eirikssønnene før de kom til Ulvesund. Der lå de i sju dager og da gikk det bud landevegen over Eid nord til Møre ; kong Håkon var da på Sunnmøre på ei øy som heter Frei på en av gardene sine der ; den heter Birkestrand, og han hadde ikke fler folk om seg enn hirden og de bøndene som hadde vært i gjestebud hos ham.
[rediger] 23.
Speidere kom til kong Håkon og fortalte ham dette at Eirikssønnene lå med en stor hær sør for Stad ; da lot han kalle til seg de klokeste menn som var der, og bad dem om råd, om han skulle ta kampen opp med Eirikssønnene, enda de hadde mye større hær, eller om han skulle holde unna sørover og se å få seg mer folk. Det var en bonde der som het Egil Ullserk, han var blitt fælt gammel, men han hadde engang vært større og sterkere enn noen annen og en svær stridsmann. Han hadde båret merket for kong Harald Hårfagre i lang tid. Egil svarte på kongens tale :"Jeg var med i mang en strid hos kong Harald, Deres far ; han kjempet snart med større hær og snart med mindre, han vant alltid seier. Aldri hørte jeg han søkte råd hos venner for at de skulle lære ham å flykte. Vi vil heller ikke lære deg det rådet, konge, for vi mener vi har en djerv høvding ; De skal også få et trofast følge i oss." Mange andre støttet ham også i dette. Kongen sa at han også heller ville kjempe med det folk han kunne få. Så lot kongen skjære hærpil og sendte den ut alle veger, lot dra sammen så mye folk han kunne få. Da sa Egil Ullserk :"Jeg var redd en stund, da denne lange freden var, at jeg skulle dø av alderdom inne i sengehalmen, men jeg vil heller falle i strid og følge min høvding. Nå kan det ennå være det går slik."
[rediger] 24.
Eirikssønnene styrte nordover forbi Stad straks de fikk bør. Men da de kom nord for Stad, fikk de greie på hvor kong Håkon var, og styrte mot ham. Kong Håkon hadde ni skip, han la seg nord under Freihaugen i Feøysund, og Eiriks- sønnene la til sør for berget. De hadde mer enn tjue skip. Kong Håkon sendte bud til dem og bad dem gå i land, han sa han hadde haslet voll for dem på Rastarkalv, der er det store, slette voller, og ovenfor går det en bakkeskrent, lang, men nokså lav. Eirikssønnene gikk i land fra skipene og nord over bakkehalsen innenfor Freihaugen og så fram til Rastarkalv. Da gikk Egil og talte med kong Håkon, bad ham gi seg ti mann og ti merker. Kongen gjorde så, og Egil gikk med sine menn opp under bakken. Kong Håkon gikk opp på vollen med hæren. Han satte opp merket og fylkte og sa som så : "Vi skal lage en lang fylking, så de ikke får ringet oss inn, om de så har større hær." De gjorde dette, det ble et stort slag der, og striden var kvass. Egil lot sette opp de ti merkene han hadde og stilte opp mennene som bar dem slik at de skulle gå så nær de kunne oppunder bakken, og la det være et stykke imellom hver mann. Slik gjorde de, gikk fram like oppunder bakken, som om de ville falle i ryggen på Eirikssønnene. De som stod bakerst i fylkingen hos Eirikssønnene, så at det gikk fram mange merker som flagret vilt og stakk opp over bakkekanten, og så trodde de at det fulgte en stor hær med som ville komme i ryggen på dem, mellom dem og skipene. Da ble det et stort skrik, de ropte til hverandre hva som var på ferde. Og så tok hæren til å flykte, og da kongene så det, flyktet de også. Kong Håkon gikk hardt fram, fulgte etter flyktningene og felte en mengde folk.
[rediger] 25.
Da Gamle Eiriksson kom opp på bakkehalsen ovenfor berget, snudde han seg, og da så han at det var ikke større hær som fulgte etter dem enn den de før hadde hatt å kjempe med, og at dette var bare en strek. Da lot kong Gamle blåse hærblåst og satte opp merket og fikk i stand en fylking ; til denne sluttet alle nordmennene seg, men danene flyktet til skipene. Da kong Håkon og hans menn kom, ble det kamp for annen gang, og den ble enda kvassere. Nå hadde kong Håkon flest folk. Det endte med at Eirikssønnene flyktet ; de søkte å komme sørover og ned av bakken; men noen av folkene deres drog seg baklengs sørover berget, og etter dem fulgte kong Håkon. Østfra bakkehalsen og over berget mot vest er det en slett voll, men så ender den i bratte hamrer mot vest. Gamles menn drog seg baklengs unna opp over berget ; men kong Håkon gikk på dem med slik kraft, at han drepte noen, og de andre sprang utfor berget i vest, og de ble drept enten de gjorde det ene eller det andre. Kongen gav seg ikke før hver eneste mann var død.
[rediger] 26.
Gamle Eiriksson flyktet fra bakkehalsen og ned på sletta sør for berget. Der vendte kong Gamle seg til motstand enda en gang og holdt striden gående, og da kom det folk til ham igjen ; alle brødrene hans kom der med store flokker. Da var Egil Ullserk fører for Håkons menn, han gikk hardt på, og han og kong Gamle skiftet hogg. Kong Gamle fikk store sår, og Egil falt og mange andre med ham. Da kom kong Håkon til med flokkene som hadde fulgt ham, og så ble det ny strid igjen. Kong Håkon gikk nå hardt fram igjen og hogg folk ned til begge sider, felte den ene etter den andre. Så sier Guttorm Sindre :
Redd og larmende hæren rømte for jernets herre; han bar flammende våpen dristig foran merket. Hvor valkyrjene uvær vakte, han ly ei søkte, mere mot han hadde enn mang en annen konge.
Eirikssønnene så mennene sine falle alle vegne omkring seg ; da rømte de unna og sprang til skipene. Men de som hadde flydd dit før, hadde alt skjøvet skipene ut, men noen var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem ; Gamle Eiriksson falt der, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark.
[rediger] 27.
Kong Håkon tok de skipene Eirikssønnene hadde hatt, og som var blitt liggende i fjæra, og lot dem dra opp på land. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen. Denne strofen laget Øyvind Skaldespille, da Glum Geirason skrøt i sin strofe av at kong Håkon var falt :
Før har fluktsky konge farget sverd i Gamles blod, mens motet svulmet; - sverd fikk óg Fenrir føle - dengang han ufortrøden alle Eiriks sønner dreiv på sjøen. Nå sørger spydfolk over kongen.
[rediger] 28.
Da kong Håkon Adalsteinsfostre hadde vært konge i Norge i 26 år etter at broren Eirik hadde fart fra landet, hendte det en gang at kong Håkon var i Hordaland og tok veitsle på Fitjar på Stord. Han hadde hirden sin til gjestebud der, og mange bønder. Da kongen satt ved dugurdsborset, så vaktmennene som var ute, at det kom en mengde skip seilende sørfra, som ikke hadde langt igjen til øya. Da sa de til hverandre at de måtte visst si fra til kongen at de trodde det kom en hær mot dem, men de syntes ikke noen av dem at det var så greit å komme til kongen med hærsagn, for han hadde sattå strenge bud mot alle, som gjorde det. Likevel syntes de det var helt umulig at kongen ikke sklulle få vite om dette. Da gikk en av dem inn i hallen og bad Øyvind Finnsson komme ut med én gang, sa at det var helt nødvendig. Da Øyvind kom ut, gikk han like dit hvor en kunne se skipene, da så han med en gang at det var en stor hær som kom, han gikk straks tilbake og fram for kongen og sa : "Liten tid har de farende, lang tid tar det å mates." Kongen så på han og sa : "Hva er på ferde ?" Øyvind kvad :
Blodøks`s hevnere ber om barskt ting med kvasse klinger ; de oss levner lita tid til sitting. Vondt det er, men jeg vil jo verge din ære, konge! Hærsagn har jeg, grip nå hastig velprøvd våpen!
Kongen sa : "Du er så kjekk kar, Øyvind, at du ville ikke komme med hærsagn, uten det var sant." Kongen lot bordet ta ned, han gikk ut og så etter skipene, og så at det var hærskip ; han spurte da sine menn hva det var best å gjøre, om de skulle kjempe med de folkene de hadde, eller de skulle gå til skipene og seile unna nordover. "Det er lett nok å se," sa kongen, "at vi nå kommer til å kjempe mot en mye større overmakt enn vi noen gang før har gjort, enda vi ofte har ment at vi gikk til ulik kamp når vi skulle ha strid med Gunnhilssønnene." Folk gav ikke noe svar på dette med en gang. Da sa Øyvind :
Det sømmer seg ei en modig mann å styre lenger nord med skipene, fyrste; en frist gjør det bare verre. Nå er det Harald seiler sørfra sin brede flåte over sjøkongens veger. Skjoldet må vi gripe.
Kongen svarte : "Dette var modig talt, og slik ville jeg sjøl gjøre, men jeg vil nå likevel høre hva flere har å si i denne saken." Men nå trodde folk de skjønte hvordan kongen ville ha det, og så var det mange som svarte, sa at de heller ville falle som menn enn rømme for danene uten å ha prøvd seg ; de sa de ofte hadde vunnet seier når de hadde kjempet med mindre folk enn nå. Kongen takket dem mye for slike ord, og bad dem væpne seg. Det gjorde de da. Kongen kastet på seg ei brynje og spente sverdet Kvernbit om livet, han satte en forgylt hjelm på hodet, tok spyd i handa og kjold ved sida ; så stilte han hirden og bøndene i en fylking og satte opp merkene.
[rediger] 29.
Harald Eiriksson var høvding over brødrene nå etter at Gamle var falt. Brødrene hadde en stor hær med seg sør fra Danmark. Morbrødrene deres, Øyvind Skrøya og Alv Askmann var der i følge med dem ; de var sterke karer, modige, og noen fæle manndrapere. Eirikssønnene seilte skipene sine inn til øya, gikk i land og fylkte. Det blir fortalt at over- makten var så stor at det var minst seks mann mot en, så mange flere folk hadde Eirikssønnene.
[rediger] 30.
Nå hadde kong Håkon fylket hæren, og folk sier han kastet brynja før striden kom i gang. Så sier Øyvind Skaldespille i Håkonarmål :
Bjørns bror fant de,
brynjekledd sto han,
den herlige kongen,
kommet under kampfanen;
spydene seg senket,
seiersmerket ristet,
så i gang kom kampen.
Han ropte til Håløyger
og til holmryger,
jarlers banemann
gikk til striden,
godt følge av nordmenn
fulgte den gavmilde;
øydaners skrekk
stod under eirhjelm.
Han reiv av seg hærklærne,
heiv brynja i bakken,
hirdmenns herre,
før til hogg han tok;
leikte med mennene,
landet vil han verge,
gladlynte kongen
stod under gullhjelmen.
Kong Håkon valgte menn til hirden sin mye etter den kraft og det mot de hadde, likesom kong Harald, far hans, hadde gjort. Toralv den sterke Skolmsson var der, han gikk ved siden av kongen, han hadde hjelm og skjold, spyd og et sverd som het Fotbrei. Kong Håkon og han gikk for å være jamnsterke. Det taler Tord Skjåreksson om i ei dråpa han laget om Toralv :
Mot de som kom fra sjøferd kampharde og kjempet, stred en hær med sverdet glad på Stord ved Fitjar, gnister stod av sverdet, skjold han bar i striden, han torde kjempe nærmest nordmennenes konge.
Og da fylkingene støtte sammen, ble det en vill og blodig kamp ; da de hadde kastet spydene, drog de sverdet ; da gikk kong Håkon, og Toralv sammen med ham, fram foran merket og hogg til begge sider. Så sier Øyvind Skaldespille :
Så beit da sverdet i stridsmanns hand gjennom Odins stridsklær som i klart vann; brodder brakte, brutt ble skjoldene, klinger skranglet mot hærmenns skaller. Gullringers gud gikk over skjoldene og nordmenns hauser med harde sverdføtter, det var kamprop på øya, kongene rødfarget skinnende skjoldborg i stridsmenns blod.
Kong Håkon var lett å kjenne, han var større enn andre, og det lyste dessuten av hjelmen som sola skinte på ; mange våpen ble rettet mot ham. Da tok Øyvind Finnsson ei hette og drog over hjelmen på kongen.
[rediger] 31.
Men nå skreik Øyvind Skrøya høyt : "Gjemmer han seg nå, nordmannakongen, eller har han flyktet, eller hvor er det blitt av gullhjelmen ?" Og så gikk Øyvind fram og med ham Alv, bror hans, og de hogg til begge sider og tedde seg som de var ville og gale. Kong Håkon ropte høyt til Øyvind : "Hold fram som du stevner, om du vil møte nordmannakongen !" Så sier Øvind Skaldespille :
Valkyrjevær han vakte, en venn for menn, ei for gullet, bad så Skrøya aldri snu seg, men rett fram stevne. Om du full av kamplyst nordmenns konge vil finne hold da fram mot den høye høvding, svinger av sverdet.
Det varte nå ikke lenge før Øyvind kom dit, han svingte sverdet og hogg etter kongen. Toralv skjøv skjoldet mot ham, så Øyvind vaklet, og kongen tok sverdet Kvernbit i begge hender og hogg til Øyvind midt i hjelmen og kløyvde hjelmen og hodet helt ned til akslene. Og så drepte Toralv Alv Askmann. Så sier Øyvind Skaldespille :
Fra begge kongens hender beit, vet jeg, biske sverdet ham, som måtelig modig ved masta bor og bygger. Uredd kongen kløyvde med gullhjaltet klinge hårvokst hode under hjelmen, drepte danen.
Etter at brødrene hadde falt, gikk kong Håkon så hardt fram at alle folk veik unna for ham. Da kom det redsel over Eirikssønnenes hær, og så tok den flukten ; kong Håkon var fremst i sin fylking, han fulgte tett etter flyktningene og hogg både hardt og ofte. Da kom det ei pil flygende, ei slik som kalles flein, den kom i armen på kong Håkon, i muskelen nedenfor aksla. Det er mange som sier at det var Gunnhilds skosvein, en som het Kisping, som løp fram i trengselen og ropte : "Gi plass for kongens bane !" og så skjøt han pila mot kong Håkon ; men andre sier at ingen vet hvem som skjøt; og det kan godt være også, for piler og spyd og allslags kastevåpen fløy så tjukt som snøføyke. En mengde av Eirikssønnenes menn falt, både på sjølve kampplassen og på vegen til skipene, og nede i fjæra. En mengde løp på sjøen og mange kom seg om bord, blant dem alle Eirikssønnene. De rodde unna, men Håkons menn rodde etter. Så sier Tord Sjåreksson :
Vargdreperen verget vidt den fremste fylking, må han eldes som konge, de ønsket,men fred brøtes. Gunnhilds arvinger sørfra, gullskadende, var kommet, fikk det dog tungt på flukten, enda falt var kongen. Trøtt de sårede bønder satt seg til åra, en etter annen, så man, oppgav ånden av det. En kraftig kjempe, vet jeg, gikk kongen nest i kampen, modig kar ga ravnen rikelig tørstedrikke.
[rediger] 32.
Kong Håkon gikk ut på langskipet sitt og lot binde om det såret han hadde fått, men blodet rant slik av det at de ikke kunne få det stanset, og da det lei på dagen, ble kongen svakere ; han sa da at han ville seile nordover til garden sin på Ålrekstad. Men da de kom nord til Håkonshella, la de til der, da var kongen nær døden. Nå kalte han på vennene sine, og sa til dem hvordan han ville de skulle ordne med riket. Han hadde ikke andre barn enn ei datter som het Tora, og ingen sønn, og så bad han dem at de skulle sende bud til Eirikssønnene at de skulle være konger i landet, men han bad dem være gode mot hans venner og frender. "Og sjøl om jeg skulle få leve," sa han, "så vil jeg dra bort fra landet til kristne mennesker og bøte det som jeg har forbrutt mot Gud. Men om jeg dør her i hedensk land, gi meg da slik gravferd her som dere sjøl synes."
Og litt etter døde kong Håkon der på hella, samme sted som han var født. Det var slik sorg over kong Håkon at både venner og uvenner gråt over hans død og sa at det aldri mer ville komme så god konge i Norge. Vennene hans flyttet liket nord til Seim i Nordhordland ; der kastet de sammen en stor haug og la kongen i den i fulle våpen og de beste klærne, men uten annet gods. De talte over grava hans slik som hedninger bruker, og viste ham til Valhall. Øyvind Skaldespille laget et kvede om kong Håkons fall og om hvordan han ble tatt imot ; Det heter Håkonarmål, og det begynner slik :
Gautatyr sendte Gondul og Skogul for å kåre blant kongene, hvem av Yngves ætt skulle gå til Odin og være i valhall. Bjørns bror fant de, brynjekledd stod han, den herlige kongen, kommet under kampfanen; spydene seg senket, seiersmerket ristet, så i gang kom kampen. Han ropte til håløyger og til holmryger, jarlers banemann gikk til striden; godt følge av nordmenn fulgte den gavmilde, øydaners skrekk stod under eirhjelm. Han reiv av seg hærklærne; heiv brynja i bakken, hirdmenns herre, før til hogg han tok; leikte med mennene, landet vil han verge, gladlynte kongen, stod under gullhjelmen. Så beit da sverdet i stridsmanns hand gjennom Odins stridsklær som i klart vann; brodder brakte, brutt ble skjoldene, klinger skranglet mot hærmenns skaller. Gullringers gud gikk over skjoldene og nordmenns hauser med harde sverdføtter, det var kamprop på øya, kongene rødfarget skinnende skjoldborg i stridsmenns blod. Sverdflammer brente i blodige sår, langspyd lutet for liv å ta, blodsjøen bruste mot sverdneset, flo av piler falt i fjæra på Stord. Skjoldene blandet seg som røde skyer, Skoguls vær leikte mot sjølve himmelen, blodelva stønnet i Odins stormvær, da segnet mange i sverdstrømmen. De satt der, heltene, med dragne sverd, med skar i skjoldet og sundskutte brynjer. Den hær var ikke i hugen glad som til Valhall gikk vegen. Slik talte Gondul, støttet til spydskaftet; Nå vokser guders venneflokk, for Håkon er med hær så stor bedt heim til bindende makter. Vel hørte kongen det valkyrjene sa, de strålende, høyt fra hesten; sindig de talte, satt der hjelmkledd og hadde skjold ved sida. Håkon kvad: Hvorfor skifter du slik striden, Skogul? vi er da verdige til seier fra guder. Skogul kvad: vi voldte det at du vollen fikk holde, og dine fiender flyktet. Vi to må ride, sa mektige Skogul; til guders grønne heim, og si til Odin at nå vil storkongen komme og se ham sjøl. Hermod og Brage, sa hærguden, gå og møt gramen, for nå en konge som kjempe må kalles, kommer hit til hallen. Kongen talte, fra kamp var han kommet, stod der badet i blodet; illsinnet synes jeg Odin ser ut, jeg er redd han er hard i hugen. Alle einherjers fred skal du eie, drikk du av æsers øl; jarlers uvenn, her inne har du åtte brødre, sa Brage Klær og våpen, sa den gode kongen, vil vi sjøl ha hos oss; hjelm og brynje skal du vokte vel, godt er å ha dem for handa. Da fikk de vite at fyrsten hadde vernet hovene vel da Håkon ble hilst velkommen av alle rådende æser. I en god stund den gram ble født som fikk seg slik et sinn, hans alder alltid vil minnes med det gode. Ubunden mot menneskers heim vil Fenrisulven fare før igjen det kommer en jamngod konge i hans øde fotspor. Fe dør, frender dør, landet legges øde, siden Håkon fór til hedenske guder er mang en mann blitt kuet.
