Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr/3

Fra Wikikilden

I alle disse vanskelige tilfælder som jeg altid lykkelig slap fra omend ogsaa ofte med den yderste livsfare hjalp mit mot og min aandsnærværelse mig til at overvinde alle hindringer. Det er disse to egenskaper der som man vet skaper den heldige jæger, soldaten og sjømanden. Imidlertid vilde den general være baade uklok og meget at dadle som i ethvert tilfælde bare vilde forlate sig paa sit mot og sin aandsnærværelse uten at gripe til list og de redskaper og hjælpemidler, som byr sikkerhet for at hans foretagender lykkes. Hvad mig angaar, saa behøver jeg ikke at frygte for daddel i saa maate, for jeg kan rose mig av, at jeg nyder stor anseelse paa grund av, at jeg holder udmerkede heste og hunde og skyteredskaper og fordi jeg i særegen grad forstaar at benytte mig av dem. Jeg vil ikke som staldmestre og mesterskyttere pleier gjøre opholde Dem med alle detaljer om mine hestestalde og mit hundekobbel eller om mit rustkammer, men jeg kan ikke helt forbigaa to hunde som har udmerket sig i min tjeneste slik, at jeg aldrig vil kunne glemme dem.

Den ene var en utrættelig hønsehund, et saa flinkt og klokt dyr, at man uvilkaarlig maatte misunde mig, naar man saa den. Den var like god at bruke dag og nat; om natten bandt jeg en lygte fast paa dens hale, og saaledes utrustet, jaget den kanske endnu bedre end om dagen.

Nogen tid efter mit bryllup uttalte min hustru et ønske om at være med paa et jagtparti. Jeg red i forveien for at opspore noget, og det varte ikke længe, saa fandt min hund en flok paa nogen hundrede akerhøns. Jeg venter paa min hustru som kom bakefter mig med min løitnant og en tjener; jeg venter og venter, ingen kommer. Endelig vendte jeg ganske urolig om, og da jeg kommer halvveis, hører jeg en ynkelig stønnen; det syntes som om

den kom fra nogen ganske nær, og dog opdaget jeg ikke nogensteder en levende sjæl.

Jeg steg av hesten, holdt øret ned til jorden og nu hørte jeg at lyden kom derfra, jeg kjendte også straks igjen stemmerne, baade min hustrus, løitnantens og tjenerens. Jeg opdaget da ogsaa at et stykke fra hvor jeg stod var en aapning ned til en stenkulsgrube, og jeg tvilte nu ikke et øieblik paa, at min hustru og hendes ulykkeskammerater var styrtet ned. Jeg sprængte i fuld galop til nærmeste landsby for at hente grubefolk, som efter store anstrengelser endelig fik trukket de ulykkelige op fra denne skakt som var mindst nitti fot dyp.

Vi bragte først tjeneren og hans hest, saa løitnanten og hans hest, og endelig min hustru og hendes lille ponny op. Det vidunderlige ved denne historie er, at trods det frygtelige fald var hverken mennesker eller dyr kommet til skade naar undtages en del smaa kvæstelser; men de hadde været forfærdelig angst. Som De kan tænke Dem, var der ikke tale om at gjenopta jagten og naar De som jeg formoder, under denne fortælling har glemt min hund saa vil De ikke bebreide mig at jeg efter denne skrækkelige tildragelse ogsaa glemte hunden.

Min tjeneste førte med sig at jeg næste dag maatte reise bort og bli borte i fjorten dage. Saasnart jeg kom tilbake, spurte jeg efter min Diana. Ingen hadde bekymret sig om den; man trodde den hadde været med mig. Der var derfor litet haab om at faa den igjen. Pludselig for det igjennem mig: «Den er maaske blit staaende foran akerhønsene.»

Jeg styrtet avsted fuld av glæde og haab. Hvad finder jeg? Min hund ubevægslig paa det sted hvor jeg for fjorten dage siden hadde forlatt dyret. «Diana!» ropte jeg, og straks sprang den ind i flokken og med et skud fik jeg fem og tyve stykker. Men det arme dyr hadde næsten ikke kræfter igjen til at slæpe sig hjem, saa utmagret og utsulten var den. Tilsidst blev jeg nødt til at ta den op til mig paa hesten. Men De kan nok forstaa hvor gjerne jeg paatok mig det ubekvemme ridt. Nogen dages ro og pleie gjorde den likesaa frisk og livlig som før, og nogen uker senere fik jeg paa grund av hunden løst en gaate som sandsynligvis ellers for altid hadde været mig ubegripelig.

Jeg hadde nemlig i to dages tid været helt opsat paa at forfølge en hare. Hunden fik den altid frem, men jeg kunde dog ikke komme den paa skud. Jeg tror just ikke paa nogen trolddom for jeg har været for meget om i verden og set for mange vidunderlige ting til at tro paa saadant, men jeg tilstaar at med denne fordømte hare stoppet min latin op. Endelig kom jeg den dog saa nær, at jeg næsten kunde røre den med mit gevær; den styrtet og hvad tror de jeg fandt, mine herrer?

Min hare hadde fire føtter under buken og fire andre paa ryggen. Naar de underste par blev trætte, vendte den sig om som en dygtig svømmer, som snart svømmer paa ryg og snart paa mave, og saa sprang den videre med sine friske par ben.

Jeg har aldrig set en lignende hare, og jeg vilde vel aldrig heller ha faat den at se uten min Diana. Den overtraf sin hele art i den grad at jeg ikke kan beskyldes for nogen overdrivelse naar jeg sier at den var enestaaende i sin slags; men jeg hadde en vindspiller som gjorde den rangen stridig. Dette lille dyr var merkværdig mindre paa grund av sit utseende, end paa grund av sin utrolige hurtighet. Hvis de hadde set den, mine herrer, vilde De sikkert ha beundret den og ikke været forbauset over at jeg var saa glad i dyret og saa gjerne jaget med den. Denne vindspiller løp saa fort og saa længe i min tjeneste, at den tilsidst hadde løpet benene av sig like til buken, og jeg kunde derfor paa dens gamle dage ganske bekvemt bruke den som grævlingehund.

Dette interessante dyr, eller denne vindspiller — den var forresten en hun — jaget engang en hare op, som forekom mig usedvanlig tyk. Min hund skulde netop da ha unger og det pinte mig at se hvorledes den anstrengte sig for at løpe like saa rapt som før. Pludselig hørte jeg hundeglam som fra et helt hundeslagsmaal, men det var svakt og utydelig saa jeg vidste ikke, hvor det kom fra; men da jeg traadte nærmere fik jeg opleve det allermerkeligste.

Haren hadde født mens den løp, min hund likeledes, og der var akkurat like mange smaa harekillinger som hundehvalper. Instinktsmæssig hadde de først tat flugten, men hundene hadde instinktsmæssig ikke bare forfulgt dem men ogsaa indhentet dem og saaledes sluttet jeg den jagt som jeg begyndte med en hare og en hund, med seks harer og seks hunde.

Naar jeg snakker om denne hunden, kommer jeg uvilkaarlig til at tænke

paa en udmerket lithauisk hest, et uvurderlig dyr. Jeg fik den ved et

tilfælde som bød mig en leilighet til at vise min dygtighet som rytter fra en glimrende side. Jeg befandt mig paa et gods hos grev Prbzobowski i Lithauen, og var engang blit igjen i salonen for at drikke the med damerne mens herrerne gik ut paa gaarden for at ta en ung fuldblodshest i øiesyn som netop var kommet fra stutteriet. Pludselig hørte vi et angstskrik.

Jeg styrtet ned av trappen og saa at hesten var saa vild, at ingen vovet at bestige den, ja end ikke turde komme den nær. De flinkeste ryttere stod der flaue og bestyrtet, og skræk stod malet paa alle ansigter, da jeg med et eneste sprang svang mig op paa hestens ryg, overraskelsen syntes at lamme den; det lyktes min kunst som rytter fuldstændig at tæmme dyret og gjøre det lydig. For at berolige damerne sprængte jeg med mit dyr gjennem vinduet ind i salonen; jeg foretok flere turer omkring i salen i skridt, i trav og i galop og tilslut red jeg op paa thebordet hvor jeg foretok de eleganteste rideøvelser, hvad der syntes at more selskapet meget. Min unge hest lot sig saa godt styre, at den hverken slog glas eller kopper istykker. Denne begivenhet satte mig i saadan respekt hos damerne og hos greven, at han med sin sedvanlige elskværdighet bad mig om at ta imot dyret fra ham, sikker paa, at det vilde føre mig til seier i den næste krig mot tyrkerne som just skulde aapnes under anførsel av grev Münnich.