Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr/13

Fra Wikikilden

Som man kan tænke, ophørte ikke baronens venner at be ham om at fortsætte fortællingen om hans likesaa lærerike som interessante eventyr. Baronen hadde den rosværdige vane bare at handle etter eget lune, og den endnu mer rosværdige vane aldrig at la sig rokke fra sine grundsætninger. Endelig kom den længselsfuldt ventede aften, og baronens høie latter fortalte hans venner, at aanden var kommen over ham, og at han vilde imøtekomme deres ønske:

«Conticuere omnes, intentique ora tenebant», eller for at tale tydeligere: alle taug og lyttet med opladte øren.

Og Münchhausen laa paa sin polstrede sofa og begyndte:

Under Gibraltars beleiring indskibet jeg mig paa en flaate som skulde bringe proviant til festningen og som stod under lord Rodneys befaling; jeg vilde besøke min gamle ven general Elliot, som tilkjæmpet sig uvisnelige laurbær ved forsvaret av dette sted. Efter de første utvekslinger av venskapshilsener, som skik og bruk er, naar gamle kjendinger møtes, vandret jeg med generalen igjennem festningen for at lære fiendens arbeide og dispositioner at kjende. Jeg hadde bragt med mig fra London et udmerket speilteleskop av Dolland. Med dette instrument opdaget jeg, at fienden rettet en seks og tredivepunder mot den bastion hvor vi befandt os. Jeg sa det til generalen, som bad om at faa teleskopet, for med egne øine at overbevise sig om rig tigheten av min iagttagelse, og efterat ha set vel en time gjennem dette, overbeviste han sig endelig om det som jeg hadde iagttat med ét blik. Nu blev der kaldt sammen til krigsraad som han bad mig ta del i, da min Dolland hadde indgydt ham stor respekt for mine militære kundskaper. Efterat man hadde talt længe frem og tilbake, var man tilslut slet ikke kommet til noget resultat.

Med hans tilladelse fik jeg fra nærmeste batteri bragt mig en otte og

firti-punder og rettet den saa nøiagtig — ti hvad artilleri betræffer har jeg, uten at rose mig, endnu ikke truffet min overmand — rettet den som sagt saa nøiagtig, at jeg maatte være sikker paa at den vilde træffe maalet.

Jeg iagttok med den største opmerksomhet de fiendtlige kanonérers bevægelser, og i samme sekund som de la lunten til fænghullet, ga jeg vore folk tegn til at fyre; da begge kugler hadde naadd midtveis i sit løp slog de sammen med frygtelig voldsomhet og med overraskende virkning. Den fiendtlige kugle fór tilbake med saadan kraft, at den ikke alene knuste hodet paa kanonéren som hadde skutt den av, men ogsaa rev hodet av seksten andre soldater, som flygtet til Afrikas kyst. Før kuglen naadde Berberiet, fór den gjennem stormasten paa tre skibe som laa bak hverandre paa havnen, saa fór den tohundrede engelske mile ind i landet hvor den slog igjennem taket paa en bondegaard. Der laa en stakkars gammel kone og sov paa ryggen. Kuglen slog konens eneste tand ut og blev endelig stikkende fast i strupen paa hende. Da hendes mand kom hjem en stund efter, vilde han trække kuglen ut; da det imidlertid ikke lykkedes for ham, kom han paa den lykkelige tanke at drive den ind med en hammer og ned i maven, hvor den efter en tids forløp paa naturlig maate blev kvittert.

Det var imidlertid ikke den eneste tjeneste, kuglen viste os. Den nøiet sig ikke med at drive den fiendtlige kugle tilbake, saaledes som jeg netop har fortalt, men paa sin lange vei rev den det mot os rettede skyts av lavetten og slynget det med saadan vælde mot kjølrummet paa et skib, at det tok ind en uhyre masse vand og gik under med omtrent tusen matroser og et stort antal marinesoldater, som befandt sig ombord.

Det var tilvisse en virkelig stordaad. Jeg vil imidlertid ikke baretilskrive mig æren for dette. Æren for at ha undfanget den første tanke den

maa rigtignok tilskrives mig og min klokskap, men tilfældet kom mig dog ogsaa noget tilhjælp. Saaledes bemerket jeg senere hen at vor otte og firti-punder hadde en dobbelt ladning, derav kom vor kugles vidunderlige skuddvidde og virkning paa den fiendtlige kugle.

General Elliot tilbød som belønning for utvist tjeneste et officerspatent, som jeg dog avslog, da jeg var fuldt tilfredsstillet med den tak han uttalte ved middagen i nærvær av hele sin generalstab.

Da jeg er meget indtat i englændere, for de er et virkelig tappert folkefærd, saa satte jeg mig i hodet ikke at forlate fæstningen uten at ha vist forsvarerne nok en tjeneste.

Tre uker efter begivenheten med otte og firtipunderen tilbød der sig endelig en god leilighet.

Forklædt som katolsk prest forlot jeg fæstningen i graalysningen, og det lykkedes mig at komme igjennem linjerne og ind i fiendens leir. Jeg bega mig ind i teltet til grev Artois som hadde sammenkaldt de første befalingsmænd og en hel del officerer for at forklare for dem planen for angrepet, som han vilde foreta paa fæstningen dagen efter.

Min forklædning var min beskyttelse. Jeg kunde uforstyrret høre paa alle deres raadslagninger.

Efter endt krigsraad bega de sig til ro, og jeg fandt snart hele leiren liggende i dyp søvn med undtagelse av skildvagterne. Øieblikkelig skred jeg

tilverks. Jeg demonterte alle kanonerne — der var trehundrede fra otte og

firtipundere til fireogtyvepundere og slynget dem ut i havet, hvor de sank omtrent tre mil borte; da jeg ikke hadde nogen som hjalp mig, saa tør jeg vel si at det var det sværeste arbeide jeg nogensinde har hat, foruten et eneste, det som baron Tott har fortalt i mit fravær om den uhyre kanon som jeg svømmet over kanalen med.

Da saa denne forretning var besørget, slæpte jeg alle lavettene og kjærrene ind i midten av leiren, og av frygt for at vognrammelen skulde vække folkene, bar jeg to og to ad gangen og la dem i en haug, som blev saa høi som klipperne ved Gibraltar, i det mindste.

Saa tok jeg et stykke av en otteogfirtipunder og slog ild paa et stykke mur, en rest av en maurisk bue, som gik ned i jorden i en dybde av mindst tyve fot, tændte en lunte og stak hele haugen i brand. Jeg glemte at fortælle at jeg hadde kastet hele krigsammunitionen ovenpaa haugen.

Da jeg forsigtigvis hadde lagt det mest brændbare nedad siderne, saa brøt flammen snart ut i lys lue, og for at undgaa enhver mistanke, var jeg den første som slog allarm. Som de vil forstaa, kom hele leiren i den største forskrækkelse. Man antok i almindelighet, at aarsaken til ulykken var den, at festningens besætning hadde gjort et utfald, bestukket vagten og saaledes hadde været istand til at tilintetgjøre alt skytset.

Hr. Drinkwater som har offentliggjort en beretning om denne affære, taler vel om et stort tap som fienden led paa grund av en brand, men han vidste dog ikke hvad der var foranledningen til branden. Det var forresten

ogsaa umulig for ham — ti skjønt jeg og jeg alene — reddet Gibraltar hin

nat — saa har jeg aldrig indviet nogen i min fortrolighet, og selv general Elliot har jeg ikke fortalt den virkelige sammenhæng. Grev Artois blev grepet av panisk skræk og flygtet med alle hine folk; han løp uten avbrytelse i fjorten dage indtil han kom til Paris. Den rædsel som denne ulykke vakte hos dem, var saa stor at de i tre maaneder ikke var istand til at ta føde til sig, men i hele den tid som kamæleonen levde av luften.

Omtrent to maaneder efterat jeg hadde ydet de beleirede denne tjeneste, var jeg til frokost hos general Elliot, da en bombe pludselig trængte ind i værelset og faldt paa bordet — jeg hadde ikke hat tid til at la bombemørserne gaa samme vei som kanonerne. Generalen gjorde hvad vel enhver vilde ha gjort i hans sted, han styrtet straks ut av salen. Men jeg tok bomben før den sprang og bar den op paa en fjeldtop. Fra dette observatorium saa jeg paa en haug ved strandbredden, ikke langt fra fiendens leir, en stor mængde mennesker. Jeg kunde imidlertidig med det blotte øie ikke opfatte, hvad de gjorde. Jeg tok derfor mit teleskop frem og opdaget, at det var fienden som netop var i begrep med at hænge to av vore folk, en general og en officer. Jeg hadde netop aftenen i forveien sittet tilbords med dem, og de hadde om natten sneget sig ind i den fiendtlige leir, hvor de var blit tat tilfange som spioner. Avstanden var saa stor, at det vilde være umulig med held at kunne kaste bomben bare med haanden. Heldigvis husket jeg paa at jeg i lommen hadde den slynge som David med saa stort held hadde

betjent sig av likeoverfor kjæmpen Goliath. Jeg la bomben ind i den og

kastet den ned midt i folkemassen. Da bomben berørte jorden sprang den og dræpte alle omkringstaaende med undtagelse av de to engelske officerer, som tillykke for dem allerede var hængt op. En stump av bomben fløi imidlertid ind i foten av galgerne saa de faldt overende.

Knapt følte vore to venner fast grund under føt terne, før de søkte forklaringen paa denne sælsomme tildragelse, og da de saa vogterne, bødlerne og hele folkehopen i begrep med at dø, saa hjalp de hverandre av med de ubekvemme halsrep, som snørte halsen sammen paa dem, løp ned til stranden, sprang ind i en spansk bark og lot de to baatfolk som var ombord, ro sig over til os.

Nogen minutter senere, da jeg netop stod i begrep med at fortælle general Elliot om saken, kom de til os og efter de hjerteligste utvekslinger av taksigelser og forklaringer feiret vi denne merkelige dag paa den lystigste maate av verden, hvad der skaffet os grundige tømmermænd.

Jeg læser i deres øine, mine herrer, at de alle ønsker at faa vite, hvorledes jeg er kommen i besiddelse av en saa kostbar skat som den slyngen jeg netop har fortalt om. Nu, det skal jeg si dem. Jeg nedstammer, hvad de utvilsomt ikke vet, fra fru Urias, der som de vet stod kong David meget nær. Med tiden kjølnet dette forhold, som saadant pleier gjøre, mellem hans majestæt og grevinden; den titel fik hun tre maaneder efter hendes gemals død. En dag stredes de om et spørsmaal av høieste vigtighet, nemlig om hvilket land Noahs ark var bygget i; de hadde opholdt sig i arken efter syndfloden. Min stamfar hadde den anmasselse at ville gjælde for en stor oldtids forsker og grevinden var præsident i et historisk selskap. Han hadde den eiendommelige svakhet som de fleste store og alle smaa mennesker har, ikke at kunne taale at bli motsagt, og hun hadde den for hendes kjøn eiendommelige feil at ville ha ret i alle ting — kort sagt — det kom til brudd.

Hun hadde ofte hørt tale om hin slynge som en stor skat og fandt der for for godt at ta den med sig, formodentlig under skin av at ville gjemme den som et minde om ham. Før min stammor hadde naadd grænsen, blev det opdaget at slyngen var forsvundet, og seks mand av garden blev sendt efter fruen for at hente den tilbake. Da grevinden saa sig forfulgt, betjente hun sig imidlertid saa godt av det medbragte verktøi, at hun rammet den forreste av soldaterne akkurat paa samme sted hvor Goliath var blit kastet om av David.

Da de andre saa kameraten falde død ned, overveiet de saken nøie og fandt det bedst at avlæge beretning om det forefaldne til kongen; men grevinden fandt det klokest at fortsætte reisen til Ægypten hvor hun hadde talrike venner ved hoffet.

Jeg skulde tidligere ha fortalt, at hun av de forskjellige barn hun hadde med hans majestæt, tok en søn, hendes yndling, med sig i landflygtigheten. Da Ægyptens frugtbarhet ga ham endnu flere brødre og søstre, saa testamenterte grevinden ham ved en særskilt paragraf i sit testamente den berømte slynge som i like linje er kommet fra ham til mig.

Min tipoldefar som eiet slyngen og som levet for omtrent tohundrede og femti aar siden stiftet paa en reise til England bekjendtskap med en digter, der rigtignok ikke var nogen plagiator, men en desto mer uforbederlig vildttyv, han het Shakespeare. Denne poet, paa hvis omraade vore dages englændere og tyskere driver et uforskammet krypskytteri — kanske for at haandhæve gjengjældelsesret — han laante meget ofte hin slynge av min farfar og dræpte med dette vaaben saa meget vildt for sir Thomas Lucy at han nær var kommen til at dele skjæbne med mine to venner fra Gibraltar. Den stakkars mand blev kastet i fængsel, og min tipoldefar utvirket hans frihet paa en ganske eiendommelig maate.

Dronning Elisabeth, som dengang regjerte i England blev, som de vet, mot slutten av sit liv kjed av sig selv. At klæ sig paa og klæ sig av, spise, drikke og endelig tusen andre ting som jeg ikke gidder nævne, gjorde livet til en utaalelig byrde for hende. Min farfar satte hende istand til ganske efter behag at kunne la det hele besørge av av andre eller gjøre det selv. Og hvad tror de, han forlangte som belønning for den utviste tjeneste? Shakespeares løsladelse. Dronningen kunde ikke paanøde ham noget andet. Denne udmerkede mand var grepet av en saadan kjærlighet til digteren, at han gjerne ga en del av sit eget liv, hvis han derved hadde kunnet forlænge vennens liv.

Forøvrig kan jeg forsikre dem, mine herrer, at den praksis dronning Elisabeth indøvet at leve uten næring slet ikke fandt efterlignere hos hendes undersaatter, i alle fald ikke hos dem som man har git økenavnet kjøttædere — beefeeters. Hun selv klarte ikke at holde det ut mer end syv og et halvt aar, da hun døde av utmattelse.

Min far efter hvem jeg arvet slyngen kort før min reise til Gibraltar, fortalte mig følgende anekdote som hans venner ofte har hørt, og som ingen der har kjendt den ærværdige olding vil tvile om er sandfærdig.

Paa en av mine talrike reiser opholdt jeg mig længere tid i England,

fortalte han. En dag spaserte jeg ved strandbredden ikke langt fra Harwich.
Pludselig styrtet en sjøhest løs paa mig i vildt raseri. Jeg hadde ingen andre

vaaben paa mig end min slynge som jeg sigtet saa godt med, at jeg slog begge øinene ut paa dyret. Saa sprang jeg op paa ryggen av den og styrte ut mot havet; al dens vildskap var forsvundet med tapet av dens øine og den var saa from som et lam. Jeg la slyngen i munden paa den som tømme og styrte den med den største lethet ut i oceanet.

Paa mindre end tre timer kom vi over til kysten paa den anden side og hadde dog paa den korte tid tilbakelagt mer en tredive mil. I Helvoetsluis solgte jeg hesten for omtrent syvhundrede dukater til verten i «De tre bægre». Han foreviste det merkelige dyr for penge og skaffet sig derved en smuk indtægt. Man kan læse beskrivelser om hesten i Ruffon.

Men saa eiendommelig som denne reisemaate end var, tilføiet min far, saa var de iagttagelser og de opdagelser som jeg gjorde endnu merkeligere.

Dyret jeg red paa, svømmet ikke; det løp med en utrolig hurtighet paa havbunden og drev millioner av fisk foran sig. Disse fisk hadde slet ingen likhet med almindelige fiske. Enkelte hadde hodet midt paa kroppen, andre i slutten av svansen; andre trængte sig sammen i en kreds og sang uutsigelig skjønne korsange; atter andre bygget av bare vand bygninger med kolossale søiler og en flytende masse oplyste bygningerne som en stor flamme. Værelserne her bød enhver bekvemmelighet for de distingverte fiske; enkelte var forbeholdt den friske rogn, og rummelige sale tjente til opfostringen av de unge fiske. Opdragelsesmetoden — saa vidt jeg kunde dømme av hvad jeg saa — for ordene var likesaa uforstaaelige for mig som fuglenes sang eller sirissernes samtale — metoden syntes mig at ha saa stor likhet med hvad man i vore dage anvender i filantropiske anstalter, at jeg er overbevist om, at en av disse teoretikere har foretat en lignende reise som jeg, og at deres idéer likesaa meget er hentet op fra vandet som fra luften. Forøvrig kan de av hvad jeg netop har fortalt, nok slutte dem til, at verden endnu har et stort felt igjen for iagttagelse og utplyndring. Men jeg tar min fortælling op igjen.

Engang kom jeg paa min reise over en uhyre stor bjergkjede, mindst saa høi som Alperne. En masse store trær av alle sorter, vokste op over fjeldene. Paa disse trær vokste hummere, krebs, muslinger, østers og sjøsnegle. De var saa store at en eneste en av de største var nok til et vognlæs og de mindste vilde en bærer forslæpe sig paa. Alt som blir skyllet op paa vor kyst og som sælges paa vore torv er kun elendige rester som vandet slaar av grenene akkurat som vinden slaar den lettere træfrugt av grenene. Hummertrærne syntes jeg bar rikest, men krebs- og østerstrærne var de største. De smaa sjøsnegle vokste paa en slags buske som næsten altid vokste under krebstrærne og slynget sig opover dem som efeu.

Jeg iagttok ogsaa det eiendommelige billede som et sunket skib frembyr. Et saadant skib forekom det mig var støtt paa en spids neppe tre alen under vandet og hadde, idet det sank lagt sig om paa siden. Det styrtet tilslut ned paa en hummergren og slog av nogen hummere, som faldt ned paa

et krebstræ like under. Da dette hændte om foraaret og hummeren endnu
var unge, saa blandet de sig med krebsene, og der opstod en ny dyrerace,

som hadde noget av dem begge. Jeg vilde gjerne ha tat med mig et eksemplar av dette eiendommelige dyr, men det vilde ha genert mig, saa tungt som det var, og desuten kunde jeg ikke faa min pegasus til at holde saa længe.

Jeg befandt mig omtrent halvveis og rigtignok i en dal paa i det mindste femhundrede favne under overflaten, da mangelen paa luft begyndte at genere mig. Forresten var min stilling ogsaa paa andre maater temmelig ubehagelig. Jeg møtte fra tid til anden store fiske som jeg, paa den maaten de sperret gapet op, kunde mistænke for at ha lyst til at sluke mig. Min stakkars Rosinante var blind, og jeg kunde utelukkende takke min egen klokskap for at jeg slap fri fra de sultne herrer. Jeg galoperte derfor saa hurtig jeg kunde for saa snart som mulig at bli sat paa det tørre.

Da jeg endelig var temmelig nær den hollandske kyst og kun hadde en tyve favne vand over mig, trodde jeg at se en menneskelig skikkelse ligge utstrakt paa stranden og efter klærne at dømme, antok jeg det maatte være en kvinde. Det forekom mig, at hun ga nogen livstegn fra sig, og da jeg kom nærmere, saa jeg ogsaa tydelig, at hun bevæget haanden. Jeg grep haanden og bragte den tilsyneladende allerede døde med mig til strandbredden. Skjønt kunsten at bringe druknede til live igjen dengang ikke var saa kjendt som nu, hvor man paa enhver skjænkestue paa landet læser et opslag: «druknedes gjenoplivelse», saa lykkedes det dog, takket være de midler og de anstrengelser, en derboende apoteker anvendte, at faa den lille rest livsgnist til at blusse op igjen hos den druknede. Hun var gift med en mand som hadde befalet over et skib som hørte hjemme i Helvoetsluis, men som for kort tid siden var reist ut igjen. Ulykkeligvis hadde han i farten indskibet en anden som hustru istedetfor hende. Dette blev hende straks meldt av en av de aarvaakne skydsgudinder for den huslige arne, og da hustruen mente, at hendes egteskabelige rettigheter var like saa gyldige paa sjøen som paa land, saa forfulgte hun sin egtefælle i en slup; da hun kom ombord paa skibet, forsøkte hun i en kort tiltale som ikke lar sig gjengi, at gjøre sin ret gjældende paa en saa energisk maate, at manden holdt det for klokt at vike nogen skridt. Følgen herav var, at hendes knyttede høire haand traf vandet istedetfor mandens ører og da vandet var mere eftergivende end ham, fandt hun først paa havbunden den motstand hun søkte. Her førte nu min ulykkelige stjerne mig til hende for at der skulde bli et lykkelig egtepar mere i verden.

Jeg kan levende forestille mig hvilke velsignelser han sendte efter mig, da han ved sin hjemkost fandt sin ømme viv som jeg hadde reddet. Imidlertid var mit hjerte ganske uskyldig i den slemme strek jeg hadde spillet ham. Jeg hadde handlet av ren menneskekjærlighet uten at tænke paa de frygtelige følger som min gode handling vilde kunne faa.»

Hermed sluttet sedvanligvis min fars fortælling som jeg blev mindet om av den berømte slynge jeg har fortalt om, og som efterat ha været saalænge i min familie og ydet den saa mange tjenester syntes at ha faat sin bekomst i sjøhestens gap; dog kunde jeg endnu benytte den, som de har hørt, til at sende spanierne en bombe og redde to av mine venner fra galgen. Dette blev dog dens sidste tjeneste; størsteparten av den fløi bort med bomben, men det stykke som var i min haand blir endnu opbevaret i vort familiearkiv blandt vore betydeligste og kostbareste oldsaker.

Snart derefter forlot jeg Gibraltar og vendte tilbake til England, hvor jeg oplevet et av mit livs sælsomste eventyr.

Jeg hadde begit mig til Wapping, for at se efter hvorledes forskjellige gjenstande skulde indskibes og som jeg vilde sende til flere av mine venner i Hamburg. Efterat dette var ordnet vendte jeg tilbake over fort Wharf. Det var middagstid, og jeg var meget træt. For at undgaa solvarmen fandt jeg paa at krype ind i en av kanonerne og hvile litt ut. Neppe var jeg krøpen ind, før jeg faldt i den dypeste søvn. Nu var netop den dag den fjerde juni, kong Georg den tredies fødselsdag, hvor alle kanoner saluterer klokken et til ære for dagen. Man hadde ladd om morgenen, og da ingen kunde ane at jeg var der, saa blev jeg slynget ut over hustakene til den anden side av floden og bort til en forpagtergaard mellem Bermondsey og Deptford. Jeg faldt ned i en stor høisaate hvor jeg blev stikkende fast uten at vaakne, hvad der vel skyldtes bedøvelsen av det sterke skud. Omtrent tre maaneder efter steg høet saaledes i pris at forpagteren fandt det fordelagtig at sælge sit forraad. Den saaten jeg laa i var den største og avga i det mindste fem hundrede læs. Man begyndte derfor med den. Larmen av folkene som satte stigerne op for at ta fat, vækket mig endelig. Halvt i søvne og uten at vite hvor jeg var, vilde jeg flygte derfra og faldt like paa manden som eiet høet. Selv fik jeg ikke en rift av faldet. Desto værre var forpagteren saaret; han blev liggende død under mig, for jeg hadde knækket nakken paa ham. Til min beroligelse fik jeg senere vite at manden var en infam jøde som holdt sine beholdninger tilbake til det øieblik da varemangelen øket prisernes høide, saa at hans voldsomme død var en straf for hans forbrydelser og en velgjerning for det almene vel.

Men hvor stor blev ikke min forbauselse da jeg hadde fattet mig og forsøkte at knytte tankerne sammen fra dem jeg var sovnet ind med for tre maaneder siden. Og hvor blev ikke mine venner i London forbauset; de hadde søkt efter mig overalt og forgjæves anstillet etterforskninger for at finde mig — ja det kan de jo let tænke dem! Men la os nu drikke et glas, og saa fortæller jeg dem endnu et par av mine eventyr tilsjøs.